Da jeg kom hjem, spurte min kone om jeg hadde hatt en hyggelig aften.
-Nei, svarte jeg. Dette arrangementet var en stor påkjenning. Jeg skulle ønske jeg heller hadde vært med deg på møtet i «Treets Venner», så hadde jeg brukt kvelden på å snakke om noe virkelig.
–Du er bare sur fordi du ikke vant alle fem prisene, svarte hun.
Hun har selvfølgelig rett, tenkte jeg, og gikk og la meg.
Jeg avfant meg med svaret hennes i flere dager, helt til jeg leste en anmeldelse av Vigdis Hjorths roman «Leve posthornet!» i Aftenposten i går. Da skjønte jeg at det som hadde plaget meg mest med prisutdelingen var alt tompratet. I anmeldelsen skriver Anne Merethe K. Prinos; ««Aller mest sentralt (i romanen) står likevel språk og skrift. Et feilslått medietreningskurs for tillitsvalgte postombærere leder Ellinor til erkjennelsen av at det er nødvendig å finne et annet språk enn det glatte, kalde og profesjonelle for å nå frem, et språk som er umiddelbart og nærværende. Eller som hun sier til kompanjongen Rolf: «(…) feilen var at vi hadde forsøkt å beskrive en sirkel ved hjelp av firkanter». Og gjennom å forvandle sin egen skrift, kan hovedpersonen også nå frem til et selv»».
«Glatt, kald og profesjonell». Karakteristikken kunne også passet på Gullkorarrangementet torsdag kveld. En prisutdeling er hverken anledning for dype analyser eller kritisk tenkning. Men det er heller ikke forbud mot intelligent ytring. Fra scenen på Theatercafeen denne kvelden var det langt mellom Gullkornene. Jeg bidro dessverre ikke selv heller.
Innledningsvis ble vi presentert en times debatt om den amerikanske valgkampen. Debatten var oppsiktsvekkende blottet for poeng. Deretter fulgte en strøm av takketaler, så klisjefylte at Facebook fremstår dypsindig. En av prisvinnerne fortalte at kunden hennes var blitt hengt ut av VG for villedende markedsføring. Etter grundige analyser, konkluderte kunden med at VG hadde rett. Markedsføringen var villedende.  Så kommer clouet i historien;
–Vi har en modig kunde, sier prisvinneren.
Kunden bestemte seg for å slutte å villede, og begynte i stedet å markedsføre seg under slagordet «Vi holder det vi lover».
Gudbevaremegvel, tenkte jeg. Gullkorn for å slutte å ljuge, og begynne å snakke sant! Kanskje Vigdis Hjorth har rett? Kanskje bransjen vår er blitt en floskelmaskin? Kanskje vi er storprodusenter av klisjeer og tomprat? Kanskje journalister har rett når de skriver at kommunikasjonsfolk lever av å kamuflere, ikke av å kommunisere?  Eller verre; ordstrømmen vår er blitt så politisk korrekt og åleglatt at den ikke lenger har noen mening. Næringsinnholdet er så lavt at kommunikasjonen er umerkelig. Vi sloss på maktens premissser og bidrar til at samfunnet står på stedet hvil. Vi er blitt tomhetens apostler, og til nå har vi sluppet unna med det.
I stedet kunne bransjen vår være en pådriver for endring i samfunnet. Sammen med organisasjoner, departementer, direktorater, bedrifter og enkeltmennesker kunne vi fremskaffe bedre informasjon, i den tro at bedre informasjon gir bedre beslutninger og bedre samfunn. Vi kunne hjelpe aktørene med å si ting som de er, med et oppriktig og liketil sprog. Vi kunne hjelpe dem å bruke kommunikasjon til å bryte meninger og drøfte konflikter, så de kunne baute seg frem til bedre argumenter og løsninger. Vi kunne utvikle inkluderende fellesskap, bygge broer over motsetninger, og mobilisere for forandring og forbedring.  Men da må vi slutte å pakke virkeligheten inn i bomull og bruke ord for å gjemme og tåkelegge det som er vanskelig. Vi må slutte med tompratet.
Onsdag og torsdag denne uken arrangerer Kommunikasjonsforeningen Høstseminaret sitt i Kristiansand. Temaet er «Lederskap og kommunikasjonsvalg». Neste år bør temaet være «Fri oss fra det tomme».
Hans Geelmuyden,
Sjef Geelmuyden Kiese Gruppen