I trettifem år har jeg jobbet syttitimers uker. Det har jeg kunnet fordi jeg har hatt mye støtte hjemme. Slik støtte skal man ikke ta for gitt. I småbarnsfamilier der begge ektefellene jobber, er en slik egotripp utopi. Resultatet er at 1/3 av kvinnene i dag jobber deltid. Lik det eller ikke, kvinnene tar oftest omsorgsoppgavene hjemme. Et annet resultat kan være at kvinnene har mer enn 60% høyere sykefravær enn menn, slik Aftenposten skrev om lørdag. Slik sier kroppen vår fra når kapitalismen blir for tøff.
Etter krigen var en arbeidsuke 45 timer. Den gang hadde de fleste familier eneforsørger. Nå er arbeidsuken på 37,5 timer, med 66% kvinnelig yrkesdeltakelse. Det betyr at en vanlig familie arbeider til sammen 70 timer i snitt. Mor og far arbeider med andre ord 55% mer nå enn for sytti år siden. Riktignok har 92% fulltids barnehageplass, men andre omsorgsoppgaver og hjemmearbeid er uendret. For mange gir dette tidsklemme, mistrivsel, og i verste fall uførhet. Det er illustrerende at 2/3 heller vil ha mer fri enn 20% lønnsvekst.
I et samfunnsperspektiv utgjør kunnskap og arbeidskraft 85% av Norges nasjonalformue. Skal vi tro Perspektivmeldingen som den forrige regjeringen la frem i fjor, kommer vi til å tredoble forbruket frem til 2060. –Hva er det vi skal kjøpe da, spurte Gerd Liv Valla på NRK Brennpunkt siste uke. For noen uker siden uttalte den samme Valla at vi må spørre oss om vi lever for å jobbe, eller jobber for å leve.
Det er klart vi jobber for å leve. Riktignok er det stadig flere, som i likhet med meg selv, sliter med grensedragningen. Jobben er så meningsfylt at den blir en sentral del av livet. Likevel er det all grunn til å ta innover oss at arbeidslivet må reorganiseres. Når vi har små barn, er to utearbeidende på heltid i meste laget. Midtveis i livet er rigide regler for turnus, skift og vakter til hinder for å få kabalen til å gå opp, og når vi nærmer oss målsnøret, er en pensjonsalder på 62 eller 67 år meningsløs lav.  Selv skal jeg bæres ut med støvlene på.
En forutsetning for 6 timersdagen må være større fleksibilitet i arbeidslivet, og høyere pensjonsalder, gjerne 75 år. Slik kan vi arbeide like mye over en livstid, men i større grad selv velge organisering av arbeidet. At 6 timersdagen også er bra for likestilling og miljø er en stor bonus. Men overgangen fra 37,5 til 30 timers uke må skje gradvis. Mer fritid vil gi oss mer tid til hverandre og til intuitiv erkjennelse av tilværelsen.
I uke 16 er det påske. Da skal jeg gjennomføre en forsøksordning. Jeg skal prøve 6 timers uke. Kanskje blir jeg et enda bedre menneske.
Hold fast og hold ut.
Hans