Som barn elsket jeg 17. mai. Fra 1. mai øvde vi på «Ja, vi elsker», tegnet flagg og pyntet til den store dagen. Pappa jobbet overtid for å sørge for at alle bestilte bunadsluer skulle nå frem til den store dagen. Han var nemlig den som sydde alle Østerdalsluene på den tid.
Jeg elsket alt ved 17. mai. Forberedelsene, talene, sangene, togene og korpset.
Jeg var stolt av å være med på feiringen av Norge. Jeg var stolt av at jeg fikk være fanebærer – og at jeg fikk holde tale. Jeg var stolt av flaggene jeg selv hadde tegnet. Flaggene som tydelig viste hvem jeg var; en ung, lovende norsk-iraner. For det var ingen tvil – jeg var jo like norsk som jeg var iraner. Minst.
17. mai er en folkefest. Barnas dag, sier vi. Dagen da hele Norge står samlet og feirer landet og vår norske nasjonalitet. Men hvor samlende er dagen egentlig?
Mange av våre «nye landsmenn», meg selv inkludert, har et ambivalent forhold til 17. mai. Det er ikke en påstand. Det er fakta. I to måneder i forkant av feiringen blir vi stadig minnet på at vi ikke er så norske likevel. Nyhetsoppslag, diskusjoner, kommentarer og nye Facebook-grupper der minoriteters bunadsbruk og flagging blir diskutert tar fokuset vekk fra dagens egentlige formål. En rekke velintegrerte innvandrere blir plutselig usikre på om de skal ta del i feiringen. Det er kanskje ikke så rart når man hører historier om 10-åringer som på den store dagen får høre «hva roper du hurra for?! Du er da for faen ikke norsk!».
Det burde ikke være mulig å frata noen en sikker identitet, men dagens nyhetsbilde bidrar dessverre til usikkerhet og segrering. Det bidrar til å skape skiller. Et «oss» og «dem». Og nettopp derfor er årets 17.mai viktigere enn noensinne.
17. mai er ikke bare en feiring. Det er også en test – en generalprøve for hvordan vi som land og folk skal håndtere integreringsspørsmålet. Hvordan nordmenn ønsker det flerkulturelle Norge, våre nye landsmenn, og de 30 000 nye asylsøkerne velkommen. Men, det er også både en test og en mulighet for alle oss 842 207 innbyggerne med minioritetsbakgrunn til å vise hvor stolte vi er av å være en del av det norske samfunnet. Den muligheten skal vi gripe!
Så på tirsdag skal jeg, for første gang på 4 år, gå i 17. mai-tog. Med stolthet skal jeg heve flagget og rope «Hurra!»  For det er ingen tvil – jeg er jo like norsk som jeg er iraner.  Minst.