Min yngste datter går i 7. klasse på Smestad skole. Selv er jeg flaggheiser. Det er et stort demokratisk ansvar.  Folk som ikke har vært flaggheisere har problemer med å forstå hvor stort dette ansvaret egentlig er. Seks 17. maier på rad har jeg heist flagget på skolen om morgenen. Flaggstangen er høy, flagget er tungt, og krokene er gamle. Mye kan gå galt. Ofte er været dårlig og vinden hard. Da utsettes kontoristpappakroppen for tøft kroppsarbeid.
Tankene mine alle disse 17. mai morgenene går til min tid i Sjøforsvaret. Ved en oppstilling kom jeg i skade for å heise flagget opp ned. Jeg måtte betale med tabbekasse. Men den store frykten er selvfølgelig at linen glipper, og at flagget ukontrollert deiser i bakken. I år heiser jeg flagget på Smestad skole for siste gang. Jeg gjør det i andakt og med adskillig angst, og spør; Hadde det blitt noen 17. mai uten oss flaggheisere?
Så er det korsang og skolemusikk og «Ja, vi elsker». Angsten forsvinner, og pappakroppen smelter.
Deretter går turen til Lille Grensen. Der har jeg fast plass rett under stortingspresidentens ballkong. Jeg står der til mine venner ikke orker mer. For 17. mai orker min pappakropp mest. Jeg står der i vær og vind, med en tåre i øyekroken og titter på alle barna med norske flagg som marsjerer nedover Karl Johan. Det er vakkert! Innimellom snur jeg meg andre veien, og ser barna med Slottet som kulisse. Da tilgir jeg kongehuset, og tenker at 17. mai er festdag for republikanere også.
Når Kampen Janitsjar marsjerer forbi reagerer pappakroppen min sterkt. Jeg tør ikke beskrive det, for dere kunne tro jeg var pervers. Mitt forhold til janitsjarmusikk er erotisk. Jeg har det fra min mormor som var fra Flekkefjord. Hvis jeg hadde hatt hår på ryggen, ville de reist seg.
Til slutt er det is, pølser og brus. Da blir pappakroppen serviett frem til rosignalet går ved titiden om kvelden, og pappakroppen kastes i seng. Pent brukt.  Det er sjarmen med pappakropper; De er pent brukt.
Hold fast og hold ut!
Hans