I vår hjalp jeg en oppdragsgiver, Kai Mikaelsen, med å skrive en klage til PFU. Han var blitt hengt ut av NRK Urix for å ha kastet hundre fattige romfolk på gaten i vinterkulda, nærmest over natten. NRKs hjerteskjærende reportasje viste kvinner og barn i telt på fortauet utenfor falleferdige bygninger i Bucuresti. Det var vind, regn, forkjølede unger og stor tristesse. Personer som uttalte seg i innslaget var tre frivillige organisasjoner som støttet leiren. Man fikk et bestemt inntrykk av at utkasteren var en inhuman og skruppelløs kyniker.

Innslaget utelot viktige opplysninger. Det sa ingenting om at en rumensk domstol hadde gitt politiet tillatelse til å tømme bygningene for det som var ulovlige husokkupanter. Utkastelsen hadde skjedd i sommertemperaturer, ikke i vinterkulda. Dessuten hadde Mikaelsen latt husokkupantene bo gratis i syv år og han hadde brukt store resurser på å få dem inn det kommunale sosiale boligprogrammet. At teltleiren på fortauet var en politisk demonstrasjon finansiert av de frivillige organisasjonene som uttalte seg i innslaget, kom heller ikke fram.

En forskrekket Mikaelsen fikk presentert reportasjen på direkten på TV. Han kjente seg ikke igjen. Han hadde både skriftlig og muntlig informert NRK om de faktiske forhold. Nå måtte han forsvare seg mot uriktige beskyldninger, i et direktesendt intervju i studio med Hege Moe Eriksen.
Etter innslaget bestemte Mikaelsen seg for å klage til PFU.  Når man klager, ber PFU partene om å snakke sammen for å søke en minnelig løsning. Vi troppet derfor opp på Marienlyst for å foreslå at NRK kunne beklage det uriktige innslaget. Så ble vi ferdige med saken. Men NRK var ikke i humør til selvransaking. Muligheten for at de kunne ha begått en feil, syntes ikke å streife dem. Derimot ble vi møtt av en overbærende redaktør som belærte oss at ”dette er journalistikk,” som om journalistikk var noe mystisk man bare forstår i NRK. Mikaelsen hadde jo sluppet til på direkten. Han var ivaretatt.  ”Slik er journalistikken” fikk vi høre.

Da PFU behandlet klagen, satt Mikaelsen i lokalet og lyttet. Der satt også en redaksjonssjef fra Urix. Mikaelsen vant fram med sin klage. PFU mente at NRK hadde brutt god presseskikk. Opplysningene som Mikaelsen kom med i intervjuet med Moe Eriksen– og som NRK allerede var kjent med –  skulle ha vært innarbeidet i det dokumentariske innslaget. Reportasjen hadde satt Mikaelsen i et urettmessig kritisk lys. Da fellelsen falt og det hele var over, tenkte Mikaelsen at redaksjonssjefen ville komme bort og si unnskyld. Men redaksjonssjefen kom bort og sa at han ikke pleide å tape i PFU.

Noen kvelder senere satt Mikaelsen hjemme på Gjøvik og så på Urix. Oppland Arbeiderblad hadde skrevet om fellelsen. Mikaelsen var glad for at folk på Gjøvik hadde lest at han ikke hadde kastet kvinner og barn på gata i vinterkulda. Nå ventet han på at Urix skulle beklage og rette opp feilen. Det var sent på kveld. Urix var usedvanlig kjedelig. Et intervju med en arabisk poet varte i åtte minutter. Klokken nærmet seg elleve. Omsider sa Hege Moe Eriksen: ”Urix nærmer seg slutten, men før vi takker for oss…” Skjermen ble mørk. PFUs konklusjon dukket opp på plakater som ble lest høyt av Moe Eriksen. Opplesingen varte i 43 sekunder.  Mikaelsens navn ble ikke nevnt. Ingen sa unnskyld.

For at PFU skal ha en funksjon, må noen klage saker inn for utvalget. Da må det være en vits i å klage. Derfor er mangel på oppreisning for klageren en stor svakhet ved PFU-ordningen. Oppreisning for medieofre ligger i overgriperens hender. Hvis klagere har mer å hente i domstolene enn i PFU, vil klagerne etter hvert velge å gå til retten fremfor å gå til PFU. Da vil pressens selvjustisordning miste relevans.

Den belærende redaktør er forøvrig nylig forfremmet til nyhetsredaktør i NRK.

// Margrethe Geelmuyden, partner og seniorrådgiver i Geelmuyden Kiese Norge