Substans og innhold er viktig i politikken, men det er ikke nok. Politiske valg er emosjonelle. Derfor må det historiefortelling til. Det er ikke lett å forstå hva som er regjeringen Solbergs historie. I mangel av en egen historie, overlater regjeringen historiefortellingen til opposisjonen. Det må gå galt. Historien opposisjonen forteller er historien om en regjering som dyrker de sterke og tråkker på de svake. Opposisjonen forteller historien om en regjering som mangler nestekjærlighet. Regjeringen makter ikke svare.
Det begynte i fjor vinter med forslaget om at leger skulle få reservere seg mot å henvise kvinner til abort, Hensynet til legen ble viktigere enn hensynet til kvinnen. Det fortsatte med Dalai Lama som ingen i regjeringen ville hilse på av hensyn til Kina. I høst kom forslagene på løpende bånd; Retten til sykelønn skulle økes fra et halvt til et helt grunnbeløp, barnetillegget for uføretrygdede skulle kuttes, flere skulle ansettes midlertidig, arbeidstakere skulle jobbe flere helgevakter, arbeidsledige mistet feriepenger, og nå sist kom forslaget om tiggeforbud og straff av dem som hjelper. Mønsteret er det samme. De sterke får, de svake gir.
Politikk er å definere fellesskap, og den politiske arena er den eneste arenaen der svake grupper kan bli hørt. I sosialpolitikken tenker jeg som det tyske magasinet Der Spiegel; Im Zweifel – dann links! Opposisjonen lykkes med å tegne bilde av en regjering uten hjertelag. Det er alvorlig, for en slik regjering mister legitimitet og blir isolert. Torsdag så vi hvor lett det var for Senterpartiet å endre tiggestandpunkt. Vinteren 2015 fremstår den blå regjeringen som et lag ingen vil identifisere seg med. Det er trist, for på sitt beste viser regjeringen politisk mot. Håpet om gjenvalg i 2017 er skrinlagt for lengst. Nå er spørsmålet om regjeringen blir sittende perioden ut.
Hold fast og hold ut!
Hans