Kakebaking: Hvor er Hellstrøm?
Realiteten slik jeg ser det, er at statsbudsjettet som ble presentert fredag, er enda bedre og grønnere enn forslaget som ble lagt frem 8. oktober. Slik sett har den demokratiske prosessen levert, men kostnaden i form av velgertap er høy. I følge Dagens Næringsliv lørdag, åpner nå KrF leder Hareide for å inngå et tettere samarbeid med regjeringen. Det må til.
Norsk statsforvaltning er kompleks med 15 departementer og 17 statsråder som ledes av statsministeren og hennes stab ved statsministerens kontor (SMK). Da Jens Stoltenberg var statsminister, så vi betydningen av å ha dyktige folk som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (ble statsråd uten portefølje i 2009) og Jan Erik Larsen (kommunikasjon) i støtteapparatet rundt statsministeren. Schjøtt-Pedersens innsats på Møterom 3 er senere blitt legendarisk. Regjeringen Solberg har så vidt jeg vet, ingen tilsvarende funksjon.
Det er vanskelig for oss på utsiden å vurdere dynamikken på innsiden av et kollegium. På meg virker regjeringen Solberg å være ekstremt avhengig av Solberg selv. Solberg har femogtyve års erfaring som stortingsrepresentant og statsråd. Hun er en meget godt kvalifisert statsminister med gode personlige egenskaper. Hun er pragmatisk, pålitelig og svært samvittighetsfull. I en jobb der arbeidsmengden er tilnærmet ubegrenset, kan dette være en utfordring, i hvert fall dersom apparatet rundt henne ikke er riktig bemannet og organisert.
Prosessene i Solberg regjeringen later til å fungere frem til R-notat, men derfra og ut glipper det tidvis. Det er alvorlig for en mindretallsregjering som må sikre flertall for politikken sin på Stortinget. Jeg har spurt meg selv hvorfor Erna Solberg ikke aktivt har sloss for budsjettforslaget sitt etter at det ble lagt frem? Har hun ikke hatt tid og krefter til det? Tenkte hun at det var Venstres og KrFs tur til å arbeide? Hvorfor var det ingen i regjeringen som så at det var en taktisk blunder å redusere formuesskatten samtidig som støtteordninger til utsatte grupper ble svekket? Sigbjørn Aanes later til å fungere som Solbergs pressetalsmann, men hvem har ansvaret for regjeringens strategiske kommunikasjon? Resultatet er at den blå regjeringen på sitt verste ser ut som et konsern der divisjonene løper i ulike retninger.
Erna Solberg har fortalt at Venstre og KrF ble invitert til å komme med innspill til 2015 budsjettet tidlig i prosessen, men at de takket nei. I stedet er det norske folk blitt presentert en seks uker lang føljetong i oktober og november med fire kokker og mye søl. Jeg savnet Eivind Hellstrøm. Nå må Solberg rydde opp!
Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF lovte det norske folk en ny regjering dersom de fire fikk flertall ved valget i fjor høst. Vi fikk en ny regjering, men ikke en borgerlig regjering. Venstre og KrF må ha holdt seg for nesen da de underskrev Samarbeidsavtalen. Den er en minimumsleveranse i forhold til partienes valgløfter. Samarbeidsavtalen er en papirøvelse, men fungerer ikke godt nok i praksis. Det er ikke nok å få partiene tidligere inn i budsjettprosessen, slik Erna Solberg ga uttrykk for på Dagsrevyen søndag kveld. Norge trenger Venstre og KrF i regjering. Vi trenger verdiene, kunnskapen og ideene. Dessuten bør dyktige Venstre og KrF politikere erstatte blå statsråder som ikke leverer.
Hold fast og hold ut!
Hans