Oddsene for en ny borgerlig valgseier i 2017 er høye. De siste månedene har det vært mye spetakkel på borgerlig side. Fremskrittspartiet og Høyre har falt på meningsmålingene. Etter åtte års rødgrønn reformpause, er ikke velgerne vant til bråk. Men nå har landet en regjering som ikke redd for å tråkke på ømme tær. Statsminister Solberg soler seg ikke i makt. Hun bruker den.
Jeg skiller ofte mellom fredsledelse og krigsledelse. I fredstid måles lederen på resultater, og i krise på evnen til å tåle juling. Solberg har fått noen slag, særlig fra KrF og Venstre, men står støtt. Det kan virke som motgangen får frem det beste i statsministeren.
Men flegma er ikke nok til å vinne valg. Jeg pleier å si at fire momenter avgjør hvordan folk stemmer; økonomi, den politiske syklus, partiledernes karakter, og om det er intern splittelse i partiet. Etter å ha lest Tarjei Skirbekks bok, legger jeg til ytterligere ett moment; kommunikasjon. Mange politikere later til å tro at politikk handler om innhold og substans. Selvsagt gjør politikk det. Men velgerne stemmer på partier de identifiserer seg med. Politiske valg er i stor grad emosjonelle. Derfor er ikke innhold og substans nok til å vinne valg. I tillegg trenger du en fortelling og en strategi. Begge er kunst. I boken sin gir Skirbekk en innføring i hva som kreves for å beherske kunsten.
Skirbekk skriver at det er forskjell mellom budskap og strategi. Budskap svarer på spørsmålet «Hvorfor stiller vi til valg?». Strategi er svaret på spørsmålet «Hvordan skal vi vinne valg? Partiene må spørre seg hva velgerne er opptatt av? Hvilke saker er de interessert i og hva mener de om dem? Når politikere og strateger skal utforme partiets budskap, bør de utfra et kommunikasjonsperspektiv kombinere: 1)Hva folk vil, 2)hva landet trenger og 3)hva partiet tror på, sier Skirbekk.
Mye politisk kommunikasjon går galt, fordi politikere snur rekkefølgen. KrF og Venstre er opptatt av asylbarn, FrP av snescooter og segway, og Høyre av formueskatten, men folk flest er opptatt av høyere kvalitet på offentlige tjenester, flere nye jobber, klima og miljø.
Stortingsvalget i 2017 blir spennende. Fremover kommer Regjeringen med viktige reformer på løpende bånd. Inntrykket av «segway-regjeringen» vil forsvinne. Venstreleder Trine Skei Grande sa til Klassekampen sist fredag, at Venstre vil støtte en ny borgerlig regjering i 2017. Det vil forbause meg om ikke Knut Arild Hareide etter hvert lander på det samme. Han vet godt at 2/3 av velgerne hans har et borgerlig parti som sitt andre valg. Begge vet hva som skjedde med Venstre da Odd Einar Dørum krysset linjen i 1985. Da Sponheim gjentok kunststykket i 2009, falt Venstre under sperregrensen. På sosialistisk side ruver et stort Arbeiderparti. Men selv et stort Arbeiderparti trenger et flertall i Stortinget for å danne regjering. SV er for tiden under sperregrensen, og krangler med MDG om de samme velgerne. En kommunereform vil over tid frata Senterpartiet mange ordførere, og vil svekke partiet og partiets organisasjon kraftig. Derfor må Støre bygge nye allianser.
Lenge har det vært nok for diplomaten Støre å være høy og mørk og snakke om tro og tvil. Jeg tviler på om han kan tåkeprate seg til valgseier i 2017. På et tidspunkt må han entre ringen. Så får vi se om silkehanskene byttes i boksehansker når Arbeiderpartiet åpner landsmøtet sitt i Oslo denne uken.
Hold fast og hold ut!
Hans