Den første klimakampen i Norge var en mannjevning om å være best i klimaklassen. Alle partier var med, bortsett fra Fremskrittspartiet, som da som nå ikke var med i det politiske klimafellesskapet.
Regjeringen Brundtland la i 1989 frem St.meld. nr 46 om Miljø og utvikling. Som den første regjering i verden lanserte den sitt klimamål om «redusere veksten i CO2-utslippene slik at de stabiliseres i løpet av 1990-årene for deretter å reduseres».
Dette var en tid med store ambisjoner. På miljøområdet hadde politikerne ordnet opp i sur nedbør som på 1970-80-tallet truet med skogs- og fiskedød i Norge. Og man øynet mulighet for å knekke koden for å hindre at det livsviktige ozonlaget rundt jordkloden ble borte. Selvsagt kunne man stoppe drivhuseffekten også. Miljøpolitikerne var fulle av Møllers tran.
Regjeringen ga seg altså i 1989 10 år på å stabilisere CO2-utslippene. I Stortinget syntes flere partier at dette var for passivt. Flertallet ønsket å skjerpe klimamålet. Aller lengst gikk Senterpartiet som tok til orde for å redusere CO2-utslippene med hele «50 prosent innen år 2000». KrF ba om en «stabilisering av bruken av fossilt brensel innen 1995 for så å redusere CO2-utslippene». SV var som vanlig hakket hvassere og mente at stabilisering og reduksjon av CO2-utslippene skulle skje allerede i 1993.
Høyre var heller ikke snau og ønsket «de totale norske CO2-utslippene ned på 1989-nivå innen år 2000». Dette er sannsynligvis Høyre-historiens mest ambisiøse klimamål.  Også Arbeiderpartiets folk på Stortinget ble trukket inn i denne kverna av overbudspolitikk, og ba om en «enda raskere reduksjon av utslippene av klimagasser» enn det regjeringen la opp til.
Det er gått 25 år siden dette klimakappløpet i norsk politikk. Alle hårete klimamål er for lengst glemt. Nå er det klimaforliket som gjelder; og målet om å gjøre Norge karbonnøytralt er utsatt til 2030. Ikke rart at dagens politikere helst vil glemme 25 årsmarkeringen for norsk klimapolitikk når en tenker på hvor lite de store politiske ambisjonene hadde med virkeligheten å gjøre.
I stedet for å redusere CO2-utslippene, slik man lovte i 1989, har utslippene skutt i været. Hadde man stoppet veksten i klimautslipp, kunne man i dag ført en klimapolitikk som ville vært mer effektiv og langt billigere. Aldri var miljøpolitikkens mantra «heller føre vár enn etter snar» mer sant enn i klimapolitikkens spede begynnelse.
1989 var også startskuddet for norsk klimaforskning. Regjeringen satte i gang et «omfattende utredningsarbeid som skulle legge grunnlaget for norsk klimapolitikk». I alt ble 35 ulike analyser og utredninger gjennomført i raskt tempo i regi av det interdepartementale klimautvalget, som senere har vært med og påvirket klimapolitikken både i Norge og internasjonalt.
I 2014 er begrepet «klimapolitikk» blitt brukt nær 4000 ganger i norske media, i 1989 var ordet nesten ikke-eksisterende. Etter 25 års forskning på klimaendringer har politikerne mer kunnskap enn noen sinne, men viljen til å gjøre noe er mindre enn for 25 år siden. Klimaskeptikerne holder stand, langt inn i Regjeringen. «Jeg kjøper ikke helt konklusjonen til FNs klimapanel, og er svært skeptisk til tiltakene og kostnadene», sa blogger, nå stortingsrepresentant for Høyre Heidi Nordby Lunde i fjor. Da NRK ringte til 18 av Frps 19 listetopper før fjorårets stortingsvalg, avviste samtlige av dem at mennesker påvirker klimaendringene i særlig grad.
Nå har vi en regjering med Fremskrittspartiet ved roret. Det er en tafatt regjering som er uenig med seg selv i klimapolitikken. Regjeringen hadde ikke klima som satsingsområde da den tiltrådte, og ikke alle i Regjeringen brenner for saken: «Det er tøffere å stå på for klimaet i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det», forklarer Erna Solberg. Det er en sterk innrømmelse fra en sittende statsminister.
Nå har vi kunnskap som aldri før. Vi har erfart at klimapolitikk er en av verdens mest krevende disipliner. Den berører alle samfunnssektorer og går inn til margen av velferdsutviklingen.
Hadde de ambisiøse klimapolitikere fra 1989 fått viljen sin, hadde de kanskje gått inn i historien som vår tid «grunnlovsmenn». De kunne ha forandret Norge. I stedet sitter det politiske Norge med skinnfellen mellom beina.
Gunnar Mathisen er seniorpartner i Geelmuyden Kiese. Han var sekretariatsleder for Regjeringens første klimautredning og har 25 års erfaring fra departementene