Idretten har 2,1 millioner medlemskap og 11936 idrettslag. I et godt, representativt demokrati, skal alle ha mulighet til å bli hørt med sin stemme og stemmeseddel. Slik er det ikke i idretten. La meg bruke Norges Fotballforbund som eksempel. NFF er det største særforbundet i NIF. Fotballforbundet organiserer aktiviteten for 375 000 spillere med god hjelp fra 130 000 frivillige. NFF består av 1909 klubber. Men på fotballtinget i 2015 var det bare 136 representanter med stemmerett. 136 representanter gir en valgdeltakelse på 7%. Erfaring viser at det er breddeklubbene som er fraværende. Det demokratiske underskuddet ser vi i Fotballforbundets prioriteringer.
NFFs administrasjonskostnader økte fra MNOK 115 i 2011 til MNOK 205 i 2015. Sentralt på Ullevål har 15 ansatte millionlønn. 45 av 96 personer i sentraladministrasjonen kaller seg ledere. Landslagstreneren for verdens 54. beste landslag tjener over dobbelt så mye som Norges statsminister. «Toppfotball menn» økte sine inntekter med MNOK 26 til MNOK 295 fra 2014 til 2015. Til sammenligning fikk «Bredde» bare en vekst på MNOK 7,8 til MNOK 91,5 i samme periode. «Toppfotball menn» er 32 av de totalt 1909 klubbene. Forskjellene på rik og fattig har aldri vært større i fotball Norge; Ullevål er rikt, klubbene fattige.
Vi ser det samme mønsteret i Norges Idrettsforbund. Idrettsforbundet får 87% av pengene sine fra Staten. I skjul fordeler idrettstoppene pengene til seg selv og vennene sine. La meg illustrere. Fra 2007 til 2014 har andelen av spillemidlene til lokale aktivitetsmidler økt med 1 prosent. I samme periode har andel spillemidler til Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite økt med nærmere 4 prosent. Det har også vært en nedgang i andel spillemidler som har gått til idrettsanlegg. I perioden 2007 til 2014 har andelen falt fra 50 til 46%. Vedlikeholdsetterslepet har økt dramatisk i perioden.
Idrettspresident Tvedt er blitt fast gjest hos kulturministeren etter påske. Statsråden er misfornøyd med svarene hun får. Tvedt kaller møtene «fantastiske». I et intervju med DN forteller Tvedt at folk kanskje oppfatter ham som Komiske Ali. Tvedt lever nok med det, men han skal være forsiktig så vi ikke forveksler ham med Sepp Blatter i stedet. Jeg ser at basketpresidenten unnskylder Tvedt med at han er fanget av en «gammel ukultur». Det er et dårlig tegn. Idretten trenger ikke en president som lar seg fange. Idretten trenger en president som kan bygge en åpen og demokratisk kultur. Lite tyder på at Tvedt er mannen.
Pamper skyr åpenhet, og idrettspresident Tom Tvedt, generalsekretær Inge Andersen i NIF, fotballpresident Terje Svendsen og generalsekretær Kjetil Siem i NFF bruker alle mulige prokuratorknep for å slippe å bli forstyrret i sin maktutøvelse. Som monstre flest viser heller ikke idrettslederne antydning til antenneapparat i møtet med offentligheten. Også i idretten er lukkemuskelen den sterkeste. Tiden for glis og billige sjarmtriks er forbi. Grav heller frem Idrettstingets enstemmige vedtak for 2007 om å følge prinsippene i Offentlighetsloven. Kulturministeren, VG, vaffelstekerne og det norske folk forlanger åpenhet og demokrati.
Sammenlignet med Norges Idrettsforbund er Den norske Kirke et demokratisk paradis. Spørsmålet er når idretten får sin «Åpen Folkekirke».
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden
 
PS. Norges Breddefotball er samarbeidspartner av Geelmuyden Kiese.