428 ordførere landet rundt sitter med hjertet i halsen. De klamrer seg til taburettene sine i frykt for både kommunevalg og regjeringens varslede kommunereform. I stedet for å frykte tap av egen makt, burde de tenke på hva som gagner fellesskapet de er valgt til å representere.
Da jeg ble født i 1957 var det 744 herreds- og bykommuner i Norge. Store endringer i samferdselsstrukturen etter krigen var blant grunnene til at Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1960. Bedre kommunikasjon gjorde det mulig å slå sammen kommuner over hele landet. I 1972 var 744 kommuner blitt til 444.
På nytt er kommunikasjon blant grunnene til at vi trenger en kommunereform. I 1972 ble mikroprosessoren satt i masseproduksjon. Teknologiutviklingen driver frem kunnskaps- og tjenesterevolusjonen, og setter oss i stand til å forvalte større enheter bedre og mer effektivt. Samtidig endrer bosettingsmønsteret seg dramatisk. Til tross for enorme pengeoverføringer til distriktene er urbaniseringen tiltagende. Siden 1960 og frem til i dag har vi gått fra 60 til 75% bosetting i sentrale strøk. Det er ikke så gøy på landet lenger. Byluft gjør fri!
På seksti- og syttitallet hadde vi en debatt om hva slags kommuner vi ville ha. Arbeiderpartiet kjempet for velferdskommunen som viktig forvaltningsorgan. Høyre kjempet for kommunen som demokratisk organ. Gradvis vant Arbeiderpartiets syn frem, og i løpet av de siste 40 årene har kommunene fått overført omlag 40 flere oppgaver. Omtrent 50% av kommunenes utgifter går til ulike velferdsoppgaver. Ikke alle løses like godt i ulike kommuner. Onde tunger hevder at kommunene er blitt en politisk søppelkasse der storting og regjering hiver de oppgavene de ikke orker å ta i selv. Dette i kombinasjon med at kommunene i liten grad kan sikre egne inntekter, har gjort kommunene til sosialklienter av staten. Norske kommuner trenger færre oppgaver og mer frihet til å løse dem.
Situasjonen i kommune-Norge er uholdbar. Politikere i alle partier er enige om det. Problemet er at Arbeiderpartiet og Høyre aldri har våget å gå inn for tvungne kommunesammenslåinger samtidig. Begge partiene liker å kalle seg statsbærende, men når tvungne kommunesammenslåinger diskuteres har både Høyre og Arbeiderpartiet prioritert partitaktiske hensyn fremfor hensynet til landet. Høyre feiget ut i 1995, og mye tyder på at Arbeiderpartiet feiger ut nå. Med den sammenslåingstakten vi har sett fra 1972 og frem til i dag, vil vi bruke om lag 400 år før vi har 100 kommuner i Norge.
Tirsdag 9/6 skal «Oppgavemeldingen, nye oppgaver til større kommuner» behandles i Stortinget. Da kommer Stortinget til å vedta tre forvaltningsnivåer og opprettholde fylkeskommunen. Meldingen legger til rette for videre regionalisering, men 2/3 av meldingen skal vurderes eller utredes videre.  Så vanskelige er disse spørsmålene for politikerne før et kommunevalg. Sannsynligvis er det bedre å bruke hodet enn å bruke tvang for å endre kommune Norge; hodet, og store pengepremier til kommuner som lykkes med sammenslåing. Det koster å endre, både politisk og realøkonomisk. Men investeringen vil kaste av seg i form av mindre vilkårlig maktutøvelse og et styrket lokaldemokrati. Dessuten vil kvaliteten på tjenestene gå opp når antall kommuner går ned. Tiden er overmoden, og ansvaret hviler på våre største partier.
Hold fast og hold ut!
Hans