Regjeringens stortingsmelding om norsk energipolitikk mot 2030 gir en usedvanlig grundig gjennomgang av energiriket Norge. Det europapolitiske perspektivet trekkes frem på noen viktige områder: i) Overføringskapasiteten til Europa fra Norden kan økes med hundrede og femti prosent om alle planlagte kabler bygges, og ii) Pris på kull, gass og CO₂-kvoter vil fortsatt være de viktigste prisdriverne frem mot 2030. Med andre ord: Utviklingen av europeisk energipolitikk er av stor betydning for verdiskapning og inntjening til norske kraftprodusenter.
Med dét perspektivet kan det være verdt å se nærmere på noen sentrale EU-initiativ, utover beskrivelsene i meldingen.
Først og fremst vil EU oppfordre europeiske land til å utvikle felles energipolitikk ved hjelp av en ny, regional styringsmodell. Det vil si at regioner setter felles mål for produksjon, infrastruktur og forbruk av energi, deriblant støtteordninger. Hva skal Norge bidra med?
Dernest: EU vil øke den samlede gjennomsnittlige andelen fornybar kraft til 27 prosent innen 2030. Likedan for energieffektivisering. Hva vil landene i ’vår region’ forvente av oss? Norsk kraftindustri vil spørre seg hvordan EU kan øke etterspørselen av ren energi og samtidig redusere fossil energi. Her leter Europakommisjonen etter konkrete virkemidler som gir forbrukerne bedre informasjon og større markedsmakt, men samtidig premierer leverandører av ren energi.
Disse områdene står sentralt i det som i Brussel kalles EUs nye energimarkedsdesign. Og som stortingsmeldingen slår fast blir resultatet utslagsgivende for det norske energimarkedet i de kommende ti til femten årene – ikke bare for produsentene av den tradisjonelle vannkraft og de ’nye ’ fornybarkildene som vind og sol, men også for petroleumssektoren.
Akkurat nå ligger forslagene på Kommisjonens tegnebrett. Senere skal de behandles i Ministerrådet og Europaparlamentet. Den første norske helhetlige fremdriftsplanen skal sendes til Brussel i 2019. Det er bare tiden og veien.