I disse dager konstitueres 428 kommunestyrer. Takket være lav valgdeltakelse kan minipartiet MDG diktere politikk i 100 av dem.

Den alltid objektive arbeiderpartimannen Aarebrot mener at den lave valgdeltakelsen ikke er bekymringsfull. Det er jeg er dypt uenig i. Å ta et politisk standpunkt gjelder ikke bare valg av parti, men også valget om å bry seg. Når halvparten av oss heller trekker på skuldrene enn å trekke partilister i valgboden, sender det et kraftig og farefullt signal. Den franske forfatteren François de Salignac de la Mothe-Fénelon sa at likegyldigheten er den alvorligste av sjelens sykdommer. Er likegyldigheten den nye folkesykdommen?
Valgdeltakelsen ved kommunevalg har vært fallende gjennom en årrekke. Kanskje er grunnen at velgerne har gjennomskuet en av de største bløffene i norsk demokratidebatt, nemlig at vi har et levende lokaldemokrati? Norske kommuner er under statlig administrasjon og tildeles krevende oppgaver som politikerne på Stortinget ikke orker å ta i selv.
Andre mener årsaken til fallende valgdeltakelse er at vi har det for godt. Jevnt over har vi stabil inntekt og sikre arbeidsplasser, barna går på gode skoler, vi har greit med fritid og hverdagen går rundt. Få av oss lever i umåtelig luksus, men vi har nok til både smør, ost og kanskje litt paprika på brødskiva også. Livet er behagelig; så hvorfor endre noe som fungerer greit nok?
En annen grunn til at flere avstår fra å stemme kan være frustrasjon og maktesløshet. Partiene oppleves som like og alternativene kan knapt skilles fra hverandre. Nominasjonsprosessene er lukket og kandidatene som serveres er mer byråkrater enn kandidater. Vi har et politisk system hvor motpolene ikke er tydelige nok til å bevege velgerne. Fargespekteret er ikke rødt og blått, men femti nyanser av grått. Politikerne krangler om én prosent skatteøkning- eller reduksjon – ikke om vi skal fjerne inntektsbeskatningen. De krangler om hvem som skal tilby omsorgstjenester – ikke om staten skal finansiere dem eller ikke. Nyansene viskes bort i politikernes evige streben etter å vinne velgernes gunst. Alle må tilfredsstilles – men ingen blir virkelig tilfredsstilt.
George Bernard Shaw sa at demokratiet er et system som garanterer at vi ikke blir bedre styrt enn vi fortjener. Tåkeluren ljomer ikke rent sjelden fra Løvebakken, og vi i GK har gjentatte ganger kåret Støre til sjefsblåser. Når over 30% av velgerne gir uttrykk for at de ønsker at Arbeiderpartiet skal styre så ønsker vi kanskje politikere som er utydelige på retning. Politikere som ikke støter noen og er mest opptatt av å finne svar han tror passer inn.
I disse dager konstitueres 428 kommunestyrer. Takket være lav valgdeltakelse kan minipartiet MDG diktere politikk i 100 av dem. Det er likegyldighetens pris.
 
Mette Hanekamhaug, rådgiver Geelmuyden Kiese Norge