Fredag denne uken er det valg av ny nasjonalforsamling i Irland. Det kommer nok til å passere nokså ubemerket, både i norske og internasjonale medier. I alle fall hvis vi sammenlikner med dekningen av den amerikanske valgkampen. Årsaken er åpenbar. USA er en politisk stormakt hvis valg av president får konsekvenser langt utenfor landets grenser. Irland har på ingen måte en tilsvarende posisjon i vår kollektive bevissthet.
Det lever nok irene godt med. Irland har nemlig forstått at de ikke kan være alt for alle. De har funnet sin egen vei. Siden 90-tallet har irene satset kraftig på turisme. Staten har gitt gode rammebetingelser, og reiselivsnæringen har vært synlig gjennom internasjonale markedsføringskampanjer. Det har gitt resultater. Inntektene fra turismen er tredoblet og næringen har blitt en hjørnestein i den irske økonomien.
Det irske eksempelet er interessant fordi også Norge må bygge en ny merkevare. Statsminister Erna Solberg sier at vi må gå fra særstilling til omstilling. Kanskje skal vi i mindre grad leve av råvarer og i større grad leve av kunnskap. Da må vi også endre et selvbilde som de siste 40 årene har vært sterkt knyttet til de gavene naturen har gitt oss.
Norge har hatt flaks. Vi har hatt tilgang på fantastiske olje- og gassressurser. Men vi har også vært dyktige. I dag er vi verdensledende innenfor utvinning av olje- og gassressurser på dypt vann.
Men oljeprisen faller. Dersom den blir værende på dagens nivå vil inntektene fra norsk petroleumsnæring være relativt beskjedne om noen tiår. Det betyr at verdier for flere hundre milliarder kroner hvert år må hentes inn på andre måter, for eksempel gjennom grønn vekst og teknologiutvikling. I alle fall hvis vi skal opprettholde dagens norske levestandard.
I Norge har vi mye vi kan være stolte av, ikke bare olje. Vi har storslått og vakker natur. Vi har verdens beste fisk, og vi eksporterer heavy metal og lettmetall i stor stil. Vår politikk er preget av dialog og konsensus. Og vi har velferdsgoder mange misunner oss. Det er den norske modellen.
Henrik Ibsen tegnet et bilde av en vellystig, løgnaktig og umoralsk nordmann. En person som hadde nok med seg selv. For Peer Gynt er en løk. Han har lag på lag, men ingen kjerne.
Som Ibsen må vi spørre oss; hva blir igjen når vi skreller vekk lagene av oljerikdom?
Hva finner vi egentlig i løkens kjerne?
I Peer Gynts leting etter seg selv møtte han Dovregubben. Han sa:
«Derute, under det skinnende hvelv,
mellom menn det heter «mann vær deg selv»
Her inne hos oss mellom trollenes flokk
det heter «Troll vær deg selv – nok»
I vår moderne verden er Ibsens ord mer relevant enn noen gang tidligere. Klimagassutslipp i Europa, Asia og Amerika gir varmere klima og mer ekstremvær på Vestlandet. Internasjonale konflikter gjør at flyktninger strømmer til Europa og Norge.
Da holder det ikke å bare være opptatt av egne velferdsgoder. Vi må også engasjere oss i det som skjer utenfor egne grenser. Det holder ikke å være selvforsynt med grønn energi, vi må også bruke energikompetansen vår slik at vi kan være en del av løsningen på det globale klimaproblemet. Det er ikke en gang sikkert at det holder å gi fingeren til EU, når de vanskeligste svarene må søkes i internasjonalt samarbeid.
I et bittelite land, er vi alltid opptatt av hva andre sier om oss. Vi er opptatt av å vise andre hvem vi er. Merkevaren Norge må vise hva vi kan være for andre.
Lars Nermoen, partner Geelmuyden Kiese