I 1993 ba Kaci Kullman Five meg sitte i Høyres valgkampgruppe. Gruppen ble ledet av Per Kristian Foss, og besto av dyktige mennesker som Børge Brende, Kjell Hanssen og Jon Gunnar Pedersen.  Ved utgangen av juni 1993 ga de beste meningsmålingene Høyre 27 % av stemmene. Ved valget noen måneder senere fikk Høyre 17,4 %. Men det var ikke valgkampen som snudde valgvinden. Det var renten.
Gro Harlem Brundtland var statsminister i Norge ved inngangen til 1993. Boliglånsrenten var 14 %, og gjeldtyngede nordmenn slet. I løpet av sommeren 1993 falt rentenivået dramatisk. Det gav Arbeiderpartiet sterkt stigende gallup. I ettertid trekker partiet frem valgkampen 1993 som et skoleeksempel på hvordan ting skal gjøres.  Sludder og vås! Man kan si uendelig mye pent om Gro Harlem Brundtland, men noen stor valgkjemper var hun ikke. Det var økonomien som ga Arbeiderpartiet seieren i 1993.
Fire momenter avgjør hvordan folk stemmer; økonomi, den politiske syklus, partiledernes karakter, og om det er intern splittelse i partiet. Årets valg avgjøres av den politiske syklus. Flertallet i befolkningen ser at de rødgrønne etter åtte år i posisjon, sliter med å lage ny politikk. De bevilger penger, men løser ikke problemer. Derfor ønsker folk nye fingre i departementsskuffene. I tillegg kommer at velgerne stoler på Erna Solberg. Hun ljuger ikke. Det gir oss to verdige statsministerkandidater. Derfor får vi regjeringsskifte i september. Detaljdebatter om pappaperm, arveavgift, fritt behandlingsvalg, OPS og pressestøtte til meningsbærende medier interesserer bare politiske nerder.
Så kan man spørre hvorfor partiene bruker 80 millioner kroner på valgkamp hvis betydningen er marginal, og hvorfor mediene skriver spalte opp og spalte ned om valget. Svaret er enkelt. De politiske partiene og mediene har sammenfallende interesse av å hausse valgkamper. Partiene trenger dem for økonomisk støtte, rekruttering og kulturbygging, og mediene for å skaffe lesere, lyttere og seere. Derfor vil du ikke finne en eneste politiker eller journalist som er enig med meg i disse vurderingene. For å dokumentere at jeg er på vidåtta, viser de til valgforsker Årdal som forteller at 100 000 velgere bestemmer seg det siste døgnet før valgdagen. Det er sikkert riktig, men beviser ikke at valgkamper er viktige. Det viser bare hvor dumt det ville være å bestemme seg dagen etter valget.
Hold fast og hold ut!
Hans
TÅKE
Partnerskapet i Geelmuyden Kiese gir Månedens Tåkeprat for juli til Fremskrittspartiets leder Siv Jensen.  Vår neste finansminister legger et beskyttende røykteppe over borgerlig uenighet og presenterer sin vanntette økonomiske strategi for fedrelandet slik: «Jeg tror alle partier er opptatt av at det skal være et ankerfeste i den norske økonomien. Det må være noen styringsmekanismer som gir noen styringssignaler til balansepunkter i den økonomiske politikken. Det er også vi for.» (Bergens Tidende, papir, 12. juli) Styringssignaler til balansepunkter liker vi. Tror vi.
Månedens Tåkelurpris tilfaller nok en gang Øystein Stray Spetalen for utsagnet «Norge er og blir Europas største trygdekontor» (DN 26. juni) Link: http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article2636818.ece. Det er deilig med landsmenn som har intellekt til å uttrykke seg presist, og mot til å si hva de mener.