Jeg møtte Jens Stoltenberg første gang i en TV debatt i NRK i 1987. På denne tiden ledet Stoltenberg AUF. Vi snakket sammen i garderoben etter sending. Senere har jeg fulgt ham med fascinasjon.  Stoltenberg er en borgergutt som meg. Jeg kan forstå verdigrunnlaget hans, og følger hans økonomiske resonnementer.  Det forundret meg at Arbeiderpartiet trengte åtte år på å velge mellom Jagland og Stoltenberg.
Stoltenbergs første regjering i 2000 ville mye, og hadde dårlig tid. Regjeringsmakten tok han på bygging av gasskraftverk uten rensing. Senere kom upopulære standpunkter på løpende bånd; sykehusreformen, modernisering av offentlig sektor og åpning for ny søknad om norsk EU medlemskap. Uenighetene ble løftet frem i full offentlighet. Jeg elsket det, men var ganske alene. Ved stortingsvalget i 2001 fikk Arbeiderpartiet bare 24,6 % av stemmene.
Lærdommen fra Stoltenberg 1 var enkel; løper du fra velgergrunnlaget ditt, løper du fra makten. Selv om det norske folk har flyttet seg mange mil mot høyre i det politiske landskapet de siste tredve årene, har lederskapet i norsk fagbevegelse stått på stedet hvil. Valget i 2001 viste at LO fortsatt var Arbeiderpartiets maktbase, og at Stoltenbergs forsøk på å løsrive partiet fra fagbevegelsen kom for tidlig. Blant annet derfor ble Stoltenberg 2 i 2005 plantet i LO jord, og LO fikk godt betalt. I 2012 sa stortingsrepresentant Annette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet at LO har fått alt de har bedt om av de rødgrønne siden 2005. Men prisen for Norge ble offentlige løsninger og politisk stillstand.
Utallige ganger de siste åtte årene har jeg hørt borgerlige velgere konstatere at Jens Stoltenberg er en flott statsminister, men fra feil parti. Jeg har forståelse for synspunktet. Stoltenberg utviklet seg til statsmann, men politikk er smålig. Derfor ble Stoltenberg populær i folket, men regjerningen hans vraket. De siste åtte årene har Stoltenberg tatt mange viktige grep i det skjulte. I stedet for å stange i Lofoten og Vesterålen, åpnet han Barentshavet for oljeutvinning. Boligskatten ble innført med et takstskjema. Prisboblen på eiendom forsøkt stukket hull på ved å endre kravet til bankenes egenkapital. Pensjonsalderen ble aldri økt. I stedet justerte Stoltenberg incentivene for å jobbe lenger. Slik manøvrerte han dyktig i et krevende politisk interessentlandskap. Tidligere Ap-statsråd Grete Knudsen skriver om Stoltenberg at han er konfliktsky. Det er i beste fall upresist. Hvis politikk er det muliges kunst, bautet Stoltenberg kløktig. Jeg håper vi får beholde ham i norsk politikk i mange år til.
Stoltenberg er ofte blitt kritisert for å mangle et politisk prosjekt. Det er urettferdig. Stoltenberg hadde et politisk prosjekt i 2001. Når de borgerlige i dag setter seg ned for å forhandle frem en regjeringsplattform, ligger kladden klar.
Hold fast og hold ut!
Hans