Jeg har tenkt på det en god stund. Ingen lenker seg fast i oljeplattformer lenger. Ingen marsjerer med dukker forkledd som aborterte barn. Ingen bitre EU-kamper. Ingen blitzere. Ingen samer på plenen foran Stortinget. Ingen skatere. Ingen på plata lenger. Ingen punk. Ingen rock. Ingen røyk. Ikke en gang høylytte diskusjoner i middagsselskaper lenger. Ingenting. Selv hardbarka MC-gjenger stiller med designerskjegg og stemmer Venstre nå om dagen. Det har blitt så stille.
Jeg liker bråk. På Øya snek jeg meg inn i Sirkusteltet når ingen så meg og hørte på «Sunn O)))» – et band som får In Flames til å høres ut som Siri Nilsen. Jeg koste meg. Der inne i mørket var jeg mot alt. Da jeg kom ut i solen igjen og tok på meg solbrillene for at ingen skulle se at jeg kom fra det bråkete teltet, var jeg for igjen. Utenfor var alle andre det også.
I dag har Frederic Hauge byttet ut sinte miljøkrigsskip med Tesla. Vi har gått fra å være mot sprøytemidler, til å være for økologisk. Vi er ikke mot maktsyke menn, men for sterke kvinner. Vi er ikke mot krig. Vi er for fred. De få gangene vi klarer å være mot er vi trygge på å ikke møte motstand. For vi er fremdeles mot vold, diskriminering og mobbing. Alle sammen. Men det er ikke et standpunkt, snarere en sosial refleks.
Sannheten er at det som mobiliserte før, ikke mobiliserer lenger. Selv nedgangen i antall brunsnegle- og flåttsaker i Dagbladet har vært merkbar. Resultatet er at påstander og meninger blir stående uprøvde i større grad enn før. Korrektivet svikter. Det er vanskeligere å kritisere noen for å være for enn å være mot.
I min strøm på Facebook er det enda verre. Der tas det ikke en gang stilling til noe. I dag var det 13 stykker som kunne fortelle meg at de var blitt fargen gul, og som utfordret meg til å sjekke hvilken farge jeg var. Jeg har lyst til å være mot folk som er blitt fargen gul. Ikke fordi jeg har et anstrengt forhold til fargen eller folkene, men fordi jeg ikke orker å være for lenger.
I GK jobber vi mye med samfunnskommunikasjon. Tendensene er det samme der også. Bøtter og spann med for-kampanjer. Det samme ser jeg fra andre.
Bo Brekkes glitrende biografi om Tron Øgrim – Det revolusjonære fyrverkeri – beskriver en mann som var mot nærmest alt jeg var for. Jeg var mot Tron Øgrim. I dag finnes han ikke lenger, men en ting er sikkert, Øgrim lærte meg en viktig ting: Alltid still spørsmål ved det etablerte. Vær mot ting. Vær nysgjerrig. Du vil møte motstand, men det er det du lærer av.
Ikke la for-siden vinne. Og stillheten.
Hold leven og vær mot!
Marius