Jeg sitter i Roma når jeg skriver disse linjene.  På vei fra flyplassen diskuterer jeg politikk med den italienske drosjesjåføren. Han har ingen tillit til dem som styrer landet sitt. –De er korrupte, sier han. – De kjøper skog med skattebetalernes penger for å jakte der selv. Slik er politikere!
Ja, noen ganger fungerer politikk slik, tenker jeg. Også norsk politikk. Norske politikere er i ferd med å kjøpe Oslo OL i 2022 for skattebetalernes penger, for å jakte der selv. Grunnen til at det skjer er egentlig enkel. Dels skyldes det at politikerne de siste månedene har blitt systematisk hjernevasket av platt OL propaganda. De har møtt idrettspamper oftere enn de har møtt folk flest for å diskutere OL. Vi som driver medvirkningsarbeid vet at slikt gjør inntrykk. Det blir etter hvert lettere og behageligere å prate pampene etter munnen, enn å sympatisere med et folk statsrådene stort sett ser gjennom sikkerhetssperringer eller vinduene på de sorte bilene sine. Tro ikke at vi OL motstandere sitter bitre tilbake.
De siste ukene er det også blitt klart at det er en konkurranse mellom alle partiene om å tekkes idretten. For noen år siden hvisket en byråkrat meg at det gjelder to sett lover og regler her i landet, et sett for idretten, og ett for folk flest. Lenge var det stor grad av interessesammenfall mellom idrett og folk, men det var før idrett ble forbundet med millionlønninger, dop, skandaler og fyllekjøring. Derfor er det ikke lenger gitt at en politiker fremstår som folkekjær bare fordi vedkommende går på landskamp, eller gir statsgaranti på 35 milliarder kroner. Hvis ikke idretten tar rev i seilene, kan den gradvis komme til å tape privilegier.
Politikk er fascinerende, fordi politiske beslutninger er følelsesdrevne. Noen ganger er nok politikerne redde for å tråkke på folkemeningen. Det de egentlig er redde for, er naturligvis at vi ikke vil stemme på dem igjen. I OL saken er denne frykten borte, rett og slett fordi alle partiene utenom Fremskrittspartiet og Rødt har sterke krefter som arbeider for OL. Derfor kommer et samlet politisk establishment til å tråkke på folket sammen. Da tenker kyniske partistrateger at stemmetapet begrenses. Arbeiderpartiet er jo ikke noe bedre enn Høyre! Poenget kan illustreres med et sitat fra Oslos ordfører Fabian Stang. I et intervju med Bergens Tidene, 2. september 2014, sier Stang; «Jeg er imponert over at så mange norske politikere er for når vi vet hvor sterk motstanden i folket er». Andre kunne kanskje bli skremt over samme faktum. Slik mister folket makten og tillit til politikerne.
Det er ingen sjarmøretappe IOC og Norges Idrettsforbund har lagt ut på det siste året. I Dagens Næringslivs store artikkel sist lørdag om lobbyspillet rundt OL, kommer det frem at IOC blant annet har truet med at det kan hende det blir kroken på døren for fremtidige vinterleker dersom ikke Stortinget stiller statsgaranti. For noe vrøvl! Vinterlekene er så god butikk for IOC, at jeg kan garantere at lekene vil bli arrangert selv om Nord Korea sto igjen som eneste arrangørland, og utøverne løp rundt i skogen i fangedrakter.
Trekløveret Gerhard Heiberg, Inge Andersen og Børre Rognlien har gjort mer for oss OL motstandere enn vi har maktet selv. En av Heibergs klassikere var: «Det er poengløst å diskutere menneskerettigheter med russiske myndigheter. Det er ikke vårt ansvar». Nei, IOCs ansvar er som kjent å telle penger. Før Heiberg fikk munnkurv, rakk han også å kommentere jobben med å få IOC toppene inn i Norway House under OL i Sotsji: -Det blir min oppgave å få dem inn der, så får folkene der bespise, bedrikke og belære dem». Totalt kostet Norway house norske skattebetalere 12 millioner kroner, og Heiberg holdt på å koste Idrettsforbundet OL.
Men mangelen på musikalitet stopper ikke hos Heiberg. Det har falt generalsekretær Inge Andersen i Idrettsforbundet tungt for brystet å bli kalt «idrettspamp». Til Dagens Næringsliv 6. september sier Andersen; «Det er til og med noen som snakker om idrettspampen Inge Andersen. Det er festlig, altså. Da må jeg le. Jeg, yngst av ni søsken, fra Haakonshella i Loddefjord, av strileslekt. Faren min røykte 60 om dagen og kjørte oss overalt i sin Opel Rekord. Var det ikke plass til alle så kjørte han tilbake og hentet resten. Pampen Inge Andersen. He, he. Det er kult». Så vidt jeg husker kom heller ikke Stalin fra overklassen. Helt uten sammenligning for øvrig.
Tidligere ungdomsbokser, nåværende Idrettspresident Børre Rognlien mente lenge at 60% OL tilslutning i folket var en forutsetning for et Oslo OL. Med den ene katastrofemålingen etter den andre, fikk pipen raskt en annen lyd. Dagbladet presenterte 26. juni en meningsmåling med 62% nei. Rognlien kommenterte slik; «Uansett hvor dårlig gallupene er, så er fortsatt de under 30 år positive. Det er oppmuntrende og viktig, for et arrangement nesten åtte år frem i tid er først og fremst en mulighet for den unge generasjonen. De ønsker å kunne få muligheten til å oppleve det alle vi andre har gjort». Idrettsskader er ikke uvanlige i boksing.
Politikere og idrettspamper på ja-siden har kommet med tonnevis med løfter det siste året. De lover oss blant annet et demokratisert og modernisert IOC. Så langt har IOC kvittert tilbake med å nekte innsyn, insistere på skattefritak og særregler, og fraskrive seg et hvert økonomisk ansvar for kostnadsoverskridelser. Pampene har også lovet oss at lekene i Oslo skal bli «nøkterne». Derfor kan vi håpe regjeringen innstiller på den billigste løsningen. Så får vi håpe at Riksrevisjonen og et samlet norsk pressekorps fotfølger hvert eneste løftebrudd og hver eneste kostnadsoverskridelse de neste syv årene.
Jeg får en uggen magefølelse når norsk politikk minner om italiensk.
Hold fast og hold ut!
Hans
 
TO PRINSESSER
Kommunikasjonen fra OL tilhengerne kvalifiserer som monsterkommunikasjon. Monsterkommunikasjon er kommunikasjon uten antenner og uten empati. Vi har dessverre ingen månedlig kåring i denne kategorien. I stedet kårer vi som dere vet hedersprisen månedens tåkelur, og tåkepratprisen som ikke er godt ment. Vinnerne i september ble:
Tåkelurvinner: Lene Marlin
I en kronikk i Aftenposten 1. september avslørte Lene Marlin sitt eget forsøk på å ta livet sitt og løftet med det en større debatt om åpenhet rundt depresjon og selvmordstanker hos unge. Hun uttrykker veggen mellom omverden og depresjon på denne måten:
 «Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt».
… Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!
Retriever: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Lene-Marlin-Jeg-ville-ikke-leve-lenger-7688318.html
Velformulert fra en av Norges største låtskrivere, til flere enn vi tror og som trenger det sårt.
Tåkeprisen går til «Engleskolen endrer navn»
Som et apropos til månedens tåkelur: «Va ska man ta livet av sig för när man ändå inte får höra snacket efteråt» heter et av Magnus Ugglas tidlige album (svensk punker, 1977, du husker nok ikke dette). Det vil Märtha gjøre noe med og har i den anledning kontaktet så vel levende som døde, sies det.
Nå skifter Engleskolen til Prinsesse Martha Louise og Elisabeth Nordeng navn til Soulsprings, visstnok fordi energiene på jorden har endret seg. Da antar vi den er mer engelsk nå. Samtidig har duoen lansert en «stemningsvideo» hvor de formidler essensen av det de står for, og som tåkejuryen utfordrer alle til å se fra begynnelse til slutt. I TV2 den 17. september beskriver de det nye skolenavnet slik:
 «For det første kan det være en sjels-vår. Denne tolkningen reflekterer energiskifte på jorden etter 2012. For det andre kan navnet reflektere sjele-fjærer (som springfjærer). Her kommer assosiasjoner til å hoppe i senga – altså barnlig glede».
Kilde: http://www.tv2.no/2014/09/17/nyheter/martha-louise/6025150
Se også “stemningsvideo”: http://www.tv2.no/v/844498
Tåkejuryen, som forbinder det å hoppe i senga med helt andre ting, trekker dynen godt over hodet og håper englene fortsatt holder seg i skjulet, med fjær og alt.