I fjor rangerte Kapital Norges ti mektigste kvinner slik:

1. Kristin Skogen Lund, da president i NHO, nå adm.dir.  i NHO
2. Hanne Bjurstrøm, da Arbeidsminister, nå advokat
3. Erna Solberg, Høyre-leder
4. Grete Faremo, Justisminister
5. Nina Frisak, Regjeringsråd ved SMK
6. Liv Signe Navarsete, SP-leder og Kommunal- og regionalminister
7. Anne-Grete Strøm-Erichsen, da Helse og omsorgsminister, nå forsvarsminister
8. Magnhild Meltveit Kleppa, da Samferdselsminister, nå stortingsrepresentant
9. Inga Marte Thorkildsen, Barne-, likestillings- og inkluderingsminister
10. Bente Angell-Hansen, Utenriksråd

Listen forteller oss at kvinner i Norge har makt i samfunnslivet, men lite makt i næringslivet. De har moralsk makt og symbolmakt, men lite økonomisk makt utover makten politiske posisjoner gir.
I NHO er man forundret over at Kapital flere år i strekk har plassert Kristin Skogen Lund på toppen av listen. Det er en kjent sak at det er landsforeningene som har makten i NHO, ikke NHO sentralt. Og 12 av de femten største landsforeningene styres av menn. Slik er det i LO også. Der ledes også 12 av de 15 største forbundene av menn. Både i NHO og LO snakkes det åpent om at landsforeninger og forbund har så store egne organisasjoner, og egen kompetanse at de ikke lenger trenger toppen. På toppen er man rett og slett redd for at noen kan bryte ut. Man kan stille et retorisk spørsmål; Hvis LO-lederen hadde så mye makt, hvorfor har ikke Jan Davidsen i Fagforbundet ønsket seg jobben?
Da Gerd Kristiansen (nummer 21 på fjorårets liste) nylig ble valgt til ny LO-leder, skrev Dagsavisen «Kvinnelig storeslem» over hele forsiden den 7. mai, og bragte bilder av Erna Solberg, Ine Marie Søreide og Siv Jensen som sannsynlige statsråder etter valget til høsten. I tillegg var det bilder av Kristin Skogen Lund og Gerd Kristiansen. Sammen kan de fem sitte på betydelig politisk makt og symbolmakt etter valget i september. Den makten håper jeg de bruker på å sikre norske kvinner reell likestilling, også økonomisk.
I Linn Stalsbergs nye bok «Er jeg fri nå?», ser forfatteren tilbake til 70-tallets kvinnekamp. Blant annet siteres Handel- og Kontor Bodø på LO-kongressen 1981 slik; «Enhver med omsorgsforpliktelser vet at åttetimers arbeidsdag er altfor mye». Mange moderne, dobbeltarbeidende ektepar erfarer det samme. Og det er oftest kvinnene som sitter med de tyngste omsorgsforpliktelsene. Kanskje er det derfor kvinner har 60 – 80 % høyere sykefravær enn menn? Og kanskje er det derfor 90 % av kvinnene som jobber deltid selv har valgt deltidsarbeid. Det koster dem mye i form av tapte pensjonspoeng og økonomisk sikkerhet. I neste stortingsperiode håper jeg staten kompenserer denne urettferdigheten, slik at deltidsarbeidende med omsorgsforpliktelser får pensjonsrettigheter tilsvarende heltidsarbeidende. Noe må da kvinnemakten kunne brukes til.
Hold fast og hold ut.
Hans