Det er kanskje ikke så rart at noen er negative til norsk OL-søknad. Noen gikk allerede i ungdomsårene lei av å se andre slite seg ut i idrettens navn. Sånn er det vel å alltid bli valgt til sist. Alle kan ikke være gode i gym. Skranten kroppskontroll kan aldri erstattes av kjappe replikker eller gode analyser. Å se verden fra reservebenken gjør noe med forholdet til idretten. Det forstår jeg.
Likevel er det ikke dette argumentet OL-motstanderne bruker. De sier heller ikke at et OL kommer til å fylle byen med tilreisende og det kommer til å bli kø og trengsel over alt. Også det hadde jeg forstått. Det de sier er at det blir dyrt, og at boliger kan bygges uten OL. De kunne sagt at alt kan bygges uten OL – det ville fremdeles vært helt sant. I teorien.
For et OL er utvilsomt kostbart, men pengene ville blitt brukt uansett. Det er jo ikke sånn at sparegrisen ryker selv om vi inviterer til fest. Dessuten er det bare noen få ganger i hver mannsalder at staten tar hele barregningen til Oslo. Det må jo vi som er glad i Oslo like. Et OL vil altså være en brekkstang for statlige investeringer i Oslo-området. Vi får ikke den sjansen igjen med det første. Det er klart vi kan bygge i Oslo uten OL, men vi gjør det ikke. Pengene blir i stedet spredd for alle vinder, og Oslo blir snytt for sårt trengt omtanke. Nå er det Oslos tur til å ha fest og til å bli spandert på.
Så kan jeg bare undre meg over at de som ikke liker Oslo likevel velger å bo her. Kanskje er også det et resultat av en ungdomstid på reservebenken hvor den generelle misnøyen etter hvert blir en god venn. Jeg er ikke så kjent med reservebenken eller misnøyen, så jeg kan bare spekulere.  Jeg liker sport, jeg liker folkefest og jeg liker Oslo. Så får jeg bare akseptere at ikke alle deler mine gleder. Jeg er uansett for OL.
Martin Stenstad, konsulent i Geelmuyden Kiese