– What a ghastly proposal! ropte briten så øretelefonene våre holdt på å dette av. The last thing we need is new regulations. We need more money to pay our port inspectors. Som EFTA-mann satt jeg ringside med det norske sjøfartsdirektoratet i en av Kommisjonens ekspertkomiteer. Vi lot som om vi ikke ble imponerte av den høylytte kostskoleengelske briten. Rundt bordet satt ekspertene fra alle EU-landene for å diskutere Kommisjonens forslag til å styrke sikkerheten til sjøs i kjølvannet av de tragiske Estonia- og Erika-ulykkene på 1990-tallet. Det gikk opp for meg at alle EU-land har en dypt forankret følelse av å være annerledesland, slik som oss. Men britene tar kaka. Fra tiden da embetsverket i London styrte et helt imperium og de syv hav med Rule Britannia til å måtte høre på og føye seg etter svensker, grekere, portugisere og tyskere.. what a bloody nuisance!
Så nå – etter 40 års EU-samarbeid – har har den nasjonalromantiske fløyen av det konservative Tory-partiet fått viljen sin. Statsminister David Cameron har bestemt at britenes fremtidige forhold til EU skal besluttes i en folkeavstemning, en gang for alle, før utgangen av 2017. Innen den tid skal han reformere EU og få en ny medlemsavtale. Cameron er modig og tar tyren ved hornene: Nå skal han gå i fotsporene til Thatchers ’I want my money back’: I want my  power back!
Først vil Cameron unngå enhver referanse til EU-prosjektets ambisjon om stadig tettere samarbeid. De tre små ordene ’ever closer union’ må simpelthen ut av EUs grunnlov for å fjerne tanken om en superstat. Akkurat som irene fikk sin egen forsikring om at EU aldri skulle tvinge igjennom selvbestemt abort, vil nok Cameron få en egen klausul om at de tre ordene ikke skal ha noen betydning.
For det andre vil Cameron ha bort referansen til euro som EUs offisielle myntenhet. EU har jo ikke bare euro, men ti andre selvstendige og suverene valutaer. Få vil opponere mot det.
Cameron vil også forhindre at eurolandene oppretter egne styringsorgan som isolerer Storbritannia. Redselen er å bli stående utenfor viktig poliske fora.  Kinkig… fordi en viktig lærdom av eurokrisen var at landene i større grad må samkjøre skatte- og finanspolitikk for å unngå store forskjeller og økonomiske svingninger. Tettere eurosamarbeid vil også kunne true posisjonen til finanssenteret City, noe Cameron for en hver pris vil beskytte. Finans i Storbritannia er som vin i Frankrike, har Cameron sagt.
Nasjonalforsamlinger skal få rett til å nedlegge veto mot idiotiske lovforslag som forbud mot kanel i boller og olivenolje på karafler. Slik vil Cameron styrke nasjonalstatenes makt overfor Brussel.
Sist, men ikke minst, vil britene stoppe den galopperende trygdeeksporten. I dag bor det trettifire tusen barn i andre EU-land som får svimlende tretti millioner pund av den britiske stat. Forslaget faller nok ikke i god jord blant polakker og rumenere. Men en justering av støttenivået til kostnadene i landet barna oppholder seg i, vil nok de fleste si seg enige i.
Camerons forslag til et EU-light ventes å starte en bred debatt over hele Europa.
I den debatten står Norge og norsk næringsliv sentralt. Fordi vi er det eneste landet som har erfaring fra å være med i det indre marked uten å være medlem.
For Norge vil det være et stort tap om britene går ut. Fra Kong Haakon giftet seg med en britisk prinsesse, til London som Regjeringen tilholdssted under krigen, har Storbritannia alltid stått oss nær. De snakker fremmedspråket vi behersker best, og har ofte, men slettes ikke alltid, sammenfallende interesser.
If you’re not at the table, your on the menu, fikk norske stortingsrepresentanter nylig høre fra en britisk Europaparlamentariker på spørsmål om EUs reaksjon på norske tollsatser på kjøtt, ost og blomster. Nettopp måten Norge blir behandlet på er kanskje den beste garanti for at britene velger å forbli i EU. Til vår egen lettelse og frustrasjon.
 
Paal Frisvold
Partner og Daglig leder
Geelmuyden Kiese Brussel