Angela Merkel fremholder at Europa har 8% av verdens befolkning, 25% av verdens verdiskapning målt i BNP og utbetaler 50% av verdens velferdsytelser. Det er lett å forstå at Europa er et fristende sted å bo for fattige og undertrykte fra andre deler av verden. Like lett er det å forstå at ikke alle kan komme hit. Nå er det opp til oss som bor i Europa og i Norge å bestemme hvem som skal få være med å dele godene våre, og bo sammen med oss. Derfor vil jeg gi regjeringen ros for at den kommer med en tilleggsproposisjon, så alle får se hva innvandringen koster neste år.
De siste månedene har vi fått presentert mange myter. Vi får vite at det er viktig å øke befolkningen vår. Hvorfor skulle det være viktig? Andre mener å vite at innvandring lønner seg. For en liten økonomi med høyt utdannet befolkning skal det godt gjøres å øke levestandarden gjennom økt innvandring. Både erfaring og forskning viser at innvandring først og fremst er lønnsom for innvandrerne selv. Men dette handler ikke bare om økonomi, innvender noen. Nei, innvandrerne er mennesker. Derfor handler innvandring selvfølgelig også om hvilket fellesskap vi ønsker oss. Innvandring skaper på sitt beste en spennende, kulturell dynamikk. På sitt verste skaper innvandring gettoer, motsetninger og fremmedhat. Det er ikke nødvendig å gjenta svenske feil.
I mange år har Norge opplevd godene ved globalisering. Krig, flyktninger og asylsøkere er baksiden av medaljen. Satt under press ser vi at regelverket er utdatert og uegnet. Det gjelder FNs Flyktningkonvensjon, Schengen- og Dublin avtalene. Det vil ta lang tid å oppdatere det internasjonale regelverket. I mellomtiden trenger millioner av mennesker hjelp fort. FN sier det er 60 millioner flyktninger i verden. -Vi har råd til å ta imot 100 000, sier professor Victor Norman. Selvfølgelig har vi det. I ukene frem til jul, må norske statsborgere og politikere svare på tre sentrale spørsmål; Hvor stor regning kan vi akseptere, hvem skal få mindre når noen får mer, og hvordan skal våre liberale og humanitære verdier komme til uttrykk?
Størrelsen på regningen kan politikerne i stor grad bestemme selv ved å hjelpe dem som har størst behov for akutt hjelp. Alle er enige om å hjelpe Syria-flyktninger, men i september har 13246 søkt asyl i Norge, og bare 4453 kom fra Syria. Erfaring fra Europa viser at nesten halvparten av de som søker asyl reelt er velferdsflyktninger. Disse må returneres, og de som får opphold må få det på andre og mindre attraktive vilkår enn i dag. For eksempel kan pengestøtten til innvandrere reduseres samtidig som de raskere kommer i arbeid. Her kan staten gjøre noe, men ikke undervurder hva flyktningene kan gjøre selv! Derfor må det bli mer lønnsomt for dem å jobbe. Myndighetene kan også gi færre permanente oppholdstillatelser og gjøre tre års midlertidig opphold til hovedregel.
Minst like utfordrende er spørsmål to om hvem som skal få mindre når innvandrere får mer i en stagnerende økonomi. Alle kan se hva svaret kommer til å måtte bli; dårligere uføreytelser, færre på uføretrygd, endret sykelønnsordning, større ulikhet, økt skatt og å ta penger fra bistandsbudsjettet. Vi liker det ikke, men virkeligheten er ikke alltid likandes.
Den gode nyheten er at flyktningeutfordringen ikke bare er et spørsmål om penger. Humanitet behøver ikke koste.
I tredve år har politiker vært Norges enkleste jobb. Slik er det ikke lenger.
 
Hold fast og hold ut!
Hans