Samtidig som Stortinget skal vedta endringer i Grunnloven, raser en debatt om stat og styring i kulturlivet. I likhet med Kirken lever også kulturlivet i Norge på Statens nåde. Men Staten er også nådeløs. I tildelingsbrevene kulturinstitusjonene fikk om støtten de mottar i 2012, «forventes det» at tilskuddsmottakerne planlegger arrangementer i tilknytning til grunnlovsjubileet i 2014. Arrangementer regjeringen liker får penger. Arrangementer den misliker får ingenting. Direktør Tom Remlov ved Den Norsk Opera og Ballett raser. Han vil beholde sin kunstneriske frihet til å sette opp det han vil. Han vil ikke ha departemental styring av institusjonen sin. Ære være Remlov for det.

Kommende uke behandler Stortinget også regjeringens melding om «Kultur, inkludering og deltaking». I meldingen kan vi lese at «det sentrale tiltaket i meldinga knyter seg til ein styrka styringsdialog med offentleg finansierte kulturinstitusjonar og aktører».

Det er sikkert unødvendig av meg å forklare hva dette innebærer i praksis, men jeg gjør det likevel. Det innebærer at Staten kjøper seg lojalitet og lydighet. Det innebærer at vi ikke bare får en statskirke, men også en statskunst. Det betyr at de som danser med når Staten spiller opp til «styringsdialog» får penger, de andre ikke. Slik fortsetter korrumperingen og klientifiseringen av samfunnet vårt. Slik får vi mindre mangfold, mer enfold, mindre åpenhet, mer lukkethet og mindre frihet og mer ufrihet. Slik vil stadig flere tenke stadig mindre.

De som tror at vi får en friere kirke som konsekvens av dagens grunnlovsendring tar feil. Kirkens folk vet det. De kan historien om sølvpengene.

Hold fast og hold ut!
Hans