Nå må du ikke tro jeg har noe imot offentlig sektor. Nei, jeg har samme innfallsvinkel til offentlig og privat som Deng Xiaoping; Det er det samme hvilken farge katten har bare den fanger mus. Den reelle norske arbeidsstyrken er på 2 680 000 mennesker. Av disse jobber 900 000 i offentlig sektor, og jeg unner hver eneste en av dem god lønn og gode liv.  I tillegg har vi omlag 1 million mennesker mellom 15 og 74 år som står utenfor arbeidsstyrken. De er enten 100% uføretrygdet, trygdet, eller hjemmeværende uten inntekt. I Norge øker tallet på offentlig ansatte og tallet på mennesker utenfor arbeidsstyrken. Begge grupper finansieres for en stor del over offentlige budsjetter. I Norge i 2012 bruker vi mer penger enn vi får inn. Regnestykket går ikke opp. Hadde det ikke vært for tilgang på oljepenger, hadde Norge fulgt i Hellas fotspor med store underskudd på statsbudsjettet, og akselererende offentlig gjeld. Vi er mer greske enn vi tror.

I 1970, to år etter at vi fant olje i Nordsjøen, var det 280 000 offentlig ansatte i Norge. I løpet av førti år med olje, er tallet mer enn tredoblet. Bare etter finanskrisen er tallet økt med 45 000. I privat sektor har sysselsettingen falt med ca 30 000 i samme periode. I OECD jobber i snitt 15% i det offentlige. I Norge er tallet 31%. Offentlige utgifter øker kraftig, og alle vet at oljeinntektene vil avta.  En stor offentlig sektor er en viktig ingrediens når Stoltenberg skal forklare den norske modellen. Stoltenberg ser at modellen ikke lar seg finansiere dersom utviklingen fortsetter som nå. Den er rett og slett ikke bærekraftig. I en slik situasjon mener Stoltenberg åpenbart at kortsiktige individuelle lønnskrav må vike for langsiktige statlige behov.  Det er godt sett.

De rødgrønne har vært svært generøse med både bønder og offentlig ansatte, men mye vil ha mer. I gamle dager fikk vi høre at statens brød var lite men godt. Nå er brødet stort og flott. I stedet for å samarbeide med en regjering som har øst ut milde gaver, presser bønder og offentlig ansatte nå penger ut av sine egne. Håpet må være at Stoltenberg skal være ekstra rundhåndet i 2013 i et forsøk på å kjøpe seg fire nye år. Men Stoltenberg er en ganske ansvarlig mann. Han vet at han i så fall må leve med konsekvensene. Det har ikke en gang han råd til. Derfor setter han ned foten, og derfor er det streik. Jeg håper den varer lenge. Dette er en konflikt Staten må ta på et tidspunkt.

Stoltenberg har næret en slange ved sitt bryst. 900 000 offentlig ansatte er fryktelig mange mennesker. Det er fryktelig mange velgere, og de har fryktelig mye makt. Det merker vi nå. Spørsmålet er om et samfunn som det norske lar seg styre godt politisk fremover. Enten må produktiviteten i offentlig sektor opp. Det har vist seg umulig. Alternativt må antall offentlig ansatte ned, lønnsutviklingen stagges, eller pensjonsalderen opp, eller så må flere inn i arbeidsstyrken. I dag er det ikke politisk flertall for slike løsninger. Derfor spør jeg om det er mulig for politikere å tette pengesluket eller er veien mot konkurs uunngåelig i et lengre perspektiv?

I så fall, er det godt å stå på egne ben, ikke på statens. I Norge har vi så mange offentlig ansatte at de vil bli behandlet som tall i statistikk. Derfor råder jeg mine barn til ikke å søke jobb i offentlig sektor.

Hold fast og hold ut!

Hans