Riktignok har det skjedd en «byråkratisering» i underliggende etater. Flere direktorater har blitt tilført nye oppgaver og folk, og særlig stor har veksten vært i statlige etater som Veivesenet og Jernbaneverket. Tanken har vært å frigjøre departementene fra løpende forvaltningsoppgaver, slik at de bedre skal kunne ivareta de politiske styringsfunksjonene.
Departementene rendyrkes mer og mer som faglige sekretariat for statsrådene. Det er viktig å presisere at de skal være faglige sekretariat, ikke politiske, og langt mindre noen form for partisekretariat. Men denne grenseoppgangen er vanskelig, og de siste årene har det skjedd en tiltagende politisering av embetsverket. Det er ikke så lett å se hvor forvaltningen slutter og politikken begynner, eller vice versa. Mange embetsmenn frustreres over samrøret mellom politikk og administrasjon. Det er lenge siden det var en kinesisk mur mellom politiske ledelse og embetsverket. Nå har det til og med kommet til noen «trojanske hester» i embetsverket, det er de nye kommunikasjonsrådgiverne, som formelt er en del av embetsverket, men som i stor grad jobber med rene politiske oppgaver. Det har skjedd en fordobling av kommunikasjonsstabene rundt departementenes ledelse de siste årene.
Dette er folk som jobber tett på statsråden, som skriver taler og er dørpassere. Det er lett å skjønne at det stilles spørsmål ved deres integritet ved et regjeringsskifte. Når en taleskriver har jobbet for Grethe Faremo og så over natta skal skrive for Per Sandberg, skjønner man at det kan skape omstillingsproblemer. En profesjonell byråkrat vil nok klare denne omstillingen rimelig bra, men det kan være vanskelig for en ny statsråd med en helt annen partifarge å finne samarbeidstonen med denne taleskriveren.
Det øvrige embetsverket jobber også med de politiske oppgavene, og over tide skjer det en forflatning av embetskulturen. Grensene mellom embetsverkets oppgaver og politisk ledelses funksjoner blir mange ganger utydelige.
Under den rødgrønne regjeringen har departementene forsterket sin rolle som politiske verksteder, og Stortinget og andre politiske arenaer har tapt sin posisjon som politiske arnesteder. De ofte skjøre politiske kompromisser som oppnås i regjeringskontorene mellom tre partier som i mange saker har lite til felles, tåler ingen omkamp i Stortinget. Verken opposisjon eller media får mulighet til å drøfte sakene.
Mange tror også at departementene med den rødgrønne regjeringen er blitt overbefolket av politikere. Når det gjelder antall politisk ansatte i departementene, er det heller ikke her noen særlig vekst å spore. I 2005, under Bondevik II var det 80 politikere, i dag 84 (20 statsråder, 44 statssekretærer og 20 politiske rådgivere).
Det er to hovedfeil ved dagens departementer; det er alt for mange av dem, og det er for få politikere. I dag er det 19 departementer med en gjennomsnittlig bemanning på vel 200. Størst er UD (830 ansatte) og Justis- og beredskapsdepartementet (400), og minst er Kulturdepartementet (137) og Fiskeri- og Kystdepartementet (113). I departementene dyrkes en sektorkultur der særinteressene gis gode vekstvilkår, mens helhetstenkningen har skrinne kår.
Etter valget bør antall departementer reduseres til åtte:
–          Finans – hvori opptatt deler av MD,
–          Innenriks – med justis og kommunalsektoren, samt AD/FAD
–          Næring – med OED, Landbruk og Fiskeri,
–          Samferdsel
–          Sosial
–          Utdanning – med Kultur,
–          Forsvar
–          Utenriksdepartementet.
En slik modell vil gi bedre styringsmulighet og bli et mer effektivt regjeringskollegium. Silosystemet blir erstattet av samordningsdepartementer, som vil føre til mindre sektorregjereri; statsrådene blir mer regjeringens forlengede arm inn i fagdepartementene enn departementenes talsperson i regjeringen.
Dernest bør 1-2 kommunikasjonsrådgivere i hvert departement omgjøres til politiske stillinger, slik at disse personene skiftes ut når det blir ny regjering. Det blir et tydeligere skille mellom politisk ledelse og embetsverket, samtidig som statsråden tilføres mer politisk kompetanse og kapasitet til informasjonsoppgavene. Den partipolitiske kraften i departementet øker, samtidig som embetsverket kan styrke sin faglige rolle, og jobbe mer langsiktig og strategisk på sitt ansvarsområde.
Så spørs det da om en ny regjering vil gjøre disse reformene. Jeg tviler sterkt. I et land der distrikts- og særinteressene teller tungt, vil neppe en ny statsminister tørre å gjøre så drastiske endringer i departementsstrukturen. Dessuten er det en kabal som skal gå opp, særlig hvis det blir en ny koalisjonsregjering. Jo flere taburetter man har, jo lettere blir det å ta hensyn til partitilhørighet, likestilling og distriktsrepresentasjon. Bra for styringen av landet er det ikke at siloene består, bare med litt nytt mannskap i toppetasjen. Men et tydeligere etasjeskille mellom politisk ledelse og embetsverket – ved at byråkratisk tilsatte informasjonsmedarbeider blir politisk utnevnt, vil være et skritt i riktig retning.
Av Gunnar Mathisen, seniorpartner i Geelmuyden Kiese har 25 års fartstid fra departementene