Nylig ble vi slått i bakken av et bilde. Den tre år gamle syriske gutten, Aylan lå skylt i land på en strand i Tyrkia, etter familiens forsøk på å krysse Middelhavet. Bildet forandret verden. Menneskemengder demonstrerte over hele Europa mot ledere som ville holde flyktningene ute. Den britiske statsminister David Cameron, som hadde betegnet flyktningene som en ”sverm”, og flukten som forsøk på å ”bryte seg inn i landet hans”, gjorde helomvending. Uten å gi detaljer på hvor mange, ville han nå åpne for flere flyktninger i Storbritannia. Cameron begrunnet u-svingen med at som far var han blitt rørt av bildet av gutten. Storbritannia måtte nå oppfylle sin plikt som moralsk nasjon.
Hva slags historier forandrer verden? Selv om kommunikasjonsbransjen er ung, er spørsmålet flere tusen år gammelt. I boken «Om diktekunsten» skrevet av Aritstoteles (født 384 f. Kr) finner vi gode svar. Han svarer også på hvorfor bildet av Aylan Kurdi hadde makt til å mobilisere Europa.
For Aristoteles var en god tragedie en historie som vekket medlidenhet og frykt. Medlidenhet og frykt var de følelser som mobiliserte mennesker til handling. Medlidenhet kjenner vi når et menneske uforskyldt ender i ulykke. Frykt kjenner vi når det mennesket ligner oss selv, skrev Aristoteles. Den tragedie som rammer et barn kan ikke klandres barnet. Barn er av natur uskyldige. De har ikke rukket å opparbeide seg karakterbrister eller onde hensikter. De er lekende, utforskende og bekymringsløse vesener. Derfor er det spesielt smertefullt å se bildet av en liten gutt, som helt uforskyldt mister livet. Men hvorfor hadde nettopp dette bildet så voldsom kraft? Bilder av barn som lider ser vi jo i reportasjer fra fattige land og i reklamemateriell fra veldedige organisasjoner. Hvorfor virker ikke disse på samme måte?
Aristoteles ville svart at bildet av den syriske gutten er kraftfullt fordi det også rører frykten i oss. Han ligner våre egne barn og småsøsken. Han var ikke utmagret og naken. Han hadde lubne armer, jeans og joggesko. Han lå på magen som om han sov. Hendelsen skjedde ikke på et fjernt, fremmed kontinent, men på stranden i badebyen Bodrum. Bare timer senere skulle det komme mengder av uvitende badegjester dit for å nyte en dag i solen. Der gutten hadde ligget i vannkanten skulle snart andre barn leke med spade og bøtte. Flyktningenes skjebne gikk fra å være fjern og ufattelig, til å være nær og noe vi kunne identifisere oss med.
Men bildet hadde enda en effekt. For Aristoteles var kjeden av handlinger sentral i en god tragedie. Karakterbeskrivelsene var mindre viktig, og kunne til og med være overflødige. I kraft av karakteren kan man kjennetegne et menneske, men i kraft av handling er mennesket lykkelig eller ulykkelig. En handling får karakter hvis den åpenbarer en hensikt, og karakteren er edel hvis handlingen er edel. Aylan ga krisen et ansikt, og enda viktigere, han gav handlingen, flukten, et ærefult motiv, nemlig å redde egen families liv. Vi kjente igjen gutten, han liknet våre egne, dermed liknet vi også hans foreldre. Vi ville også ha flyktet fra krig for å redde familiens liv. Gjennom bildet oppfattet vi det edle i handlingen. At karakterene i en historie er edle er en forutsetning for at vi skal kjenne medlidenhet. Først da bildet av Aylan dukket opp og den fatale konsekvensen av handlingen ble synlig i en så tragisk form, oppfattet vi motet og handlingskraften som lå bak flukten. Slik ble handlingen edel. At vi senere har fått vite at familien Kurdi faktisk ikke flyktet fra krig, men hadde bodd tre år i NATO landet Tyrkia, og var på reise fordi faren ønsket gratis tannbehandling i Sverige, har ikke gjort et like sterkt inntrykk. Lille Aylan var uansett et uskyldig offer, og ingen som har sett bildet av ham glemmer det.
Havet har vasket bort avtrykket av det vesle barnet i sanden. I våre hjerter vil det aldri viskes ut.
Velkommen på onsdag.
 
Karen Benedicte Geelmuyden
 
Se programmet for Geelmuyden Kieses åpne dag og påmelding her.