De siste fjorten dagene har mediene vært fulle av politiske gjenferd fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet som advarer mot firepartiregjering. For Carl I. Hagen, Jan Petersen, Lars Sponheim og Kjell Magne Bondevik var det utenkelig å sitte i regjering sammen. Personkjemien var elendig. Men norsk politikk har forandret seg. Partilederne også. Fire menn er blitt til tre damer og Hareide. De snakker godt sammen. Hva gjenferdene måtte mene er kuriøst. De har ikke lenger førstehånds informasjon. Vurderingene deres har mistet gyldighet. Nå må nye krefter få slippe til.
Høyres leder Erna Solberg har aldri lagt skjul på at en firepartiregjering er hennes ambisjon. La oss gjøre en enkel analyse. En regjering uten Fremskrittspartiet er utenkelig, etter som Siv Jensen lenge har sagt at Fremskrittspartiet ikke vil være garantist for en regjering partiet ikke er en del av. Da står vi igjen med Venstre og Kristelig Folkeparti som begge har lovt velgerne regjeringsskifte. Venstres historie de siste førti årene er mer preget av tvil enn tro. Mange snakker om «Vingle Venstre». Ved Stortingsvalget i 2009 sa daværende partileder Sponheim at han heller ville ha Jens enn Jensen. Velgerne straffet partiet, og sendte det under sperregrensen. Denne feilen vil ikke Venstre gjøre igjen. Derfor er jeg ganske sikker på at Trine Skei Grande fører partiet inn i regjering uavhengig av hva Kristelig Folkeparti bestemmer seg for. Jeg tror med andre ord at skjebnefellesskapet mellom Venstre og Kristelig Folkeparti ikke strekker seg lengre enn til forhandlingstaktikk under sonderingene. På denne mandagen må hensynet til eget parti være Trine Skei Grandes viktigste. Og går Venstre med, får de tre flertall.  Da tilsier «hensynet til helheten» som KrF leder Knut Arild Hareide snakker om, at også KrF blir med. Alternativet er uansett mye verre; å stå nesten maktesløs igjen på gangen.
Flere kommentatorer har den siste uken uttrykt overraskelse over at så lite har lekket fra elleve dager med sonderinger. Jeg er ikke overrasket. Gjennom flere år har Skei Grande, Jensen, Hareide og Solberg bygget tillit til hverandre. Derfor har det vært tyst fra Nydalen. Lekkasjer kommer når en part ser seg tjent med å lekke.  Hadde de borgerlige vært nær et brudd, ville det lekket. Jeg tar tausheten som et tegn på gjensidig tillit og et uttrykk for at alle fire ønsker å gå i regjeringsforhandlinger.
Om noen timer vet vi svaret.
Hold fast og hold ut!
Hans