I et innlegg på herværende blogg forsøker min kollega Ragnar Sagdahl å problematisere medias rolle som premissleverandør, vokter og bøddel for ytringsfrihetens rammer, sett i lys av den siste ukens debatt etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo.
Hans hovedpoeng er at ytringsfriheten er en for viktig debatt til å overlates til media. Media bør være bevisst sin samfunnsrolle og invitere til en åpen debatt rundt ytringsfrihetens grenser uten å gi konklusjonen på forhånd. Det er det vanskelig å være uenig i; ytringsfrihet er en så viktig grunnpilar i vårt åpne samfunn at flest mulig stemmer bør delta og meninger fremmes i debatten, og media har et særskilt ansvar for å være en plattform for en slik offentlig samtale. Enkelte medier har bestått den siste ukens prøvelser, andre ikke.
Men Sagdahl stiller ikke bare betimelige spørsmål ved medienes rolleforståelse, han henger seg også på godhetens tåkefyrste Per Fugellis klamme forsøk på å stemple sobre norske redaktørers reaksjoner på hendelsene i Paris som ytringsraseri.
«Folkevettet har i gjentatte meningsmålinger sagt ja til ytringsfrihet, men med klokskap og måte. Flertallet mener at de som ytrer seg bør vise respekt for religionene», sier Fugelli.
«Er det mulig å opprettholde ytringsfriheten og samtidig vise respekt for hverandre, for andres livssyn og andres meninger? Er det mulig for media å formidle ytringsfriheten respektfullt og likevel skape kritisk og opplyst debatt?», spør Sagdahl.
Og det er her det blir interessant. For hva er respekt? For de fleste betyr det respekt for hverandre som individer og for at andre har samme rett som oss til ytre meninger, meninger vi kanskje er helt imot. Men der må det stoppe. For hva skjer med ytringsfriheten hvis «flertallet» skal sette rammene for hva man kan ytre? Og hvis dens fanebærer, mediene, skal velge «respekt» som rettesnor og alle livssyn, religioner, dogmer og -ismer skal gå fri fra kritikkens ubehagelige lys, vil vi ikke da henfalle til et krenkelsestyranni der alle som føler sin personlige overbevisning tråkket på vil påberope seg særlig vern og unndra seg enhver motstand og debatt? Hvilket samfunn får vi da?
Noen vil, som Sagdahl, mene at det var respektløst mot muslimer at et nærmest samlet norsk mediekorps valgte å publisere noen av tegningene fra Charlie Hebdo. Andre vil mene at det er respektløst å kritisere Den katolske kirke for å forby prevensjon i en tid der AIDS dreper millioner. Noen mener det er respektløst og antisemittisk å omtale Israels overgrep mot palestinere. Noen vil endog mene at det var respektløst å kritisere kommunismen og dens fanebærere. Tilstrekkelig mange mente at filmen Life of Brian var såpass respektløs og blasfemisk at den ble forbudt vist i Norge i 1980. Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi på grunn av et foredrag. I 1886 ble boken Albertine av Kristian Krogh inndratt av norske myndigheter. Fordi den var respektløs.
Ønsker vi at slike kontroversielle, krenkende og «respektløse» stemmer skal stues bort i taushetens avkrok bare fordi det er så innmari behagelig å slippe konfrontasjonen? At «ytringsansvar» blir viktigere enn ytringsfrihet?
Ytringsfrihet må være både et mål og et middel. Et mål fordi det motsatte gir oss et samfunn ingen av oss ønsker å leve i. Et middel fordi det er det viktigste verktøyet til å utvikle samfunnet videre. Da vil og må vår livsanskuelse av og til bli utfordret, krenket og av og til gjort narr av. Og av og til vil det gjøre vondt.
Medias rolle er, og må være, det åpne samfunnets og ytringsfrihetens fyrvokter. Og de må flytte makt fra de som har til de som ikke har gjennom å rette lyset på eliter som korrumperer, herskere som undertrykker og dogmer som får unge menn til å drepe avistegnere en onsdagsmorgen i Paris. Uten lys sprekker ikke trollene. Uten lys, ingen endring.
Martin Luther King sa at «våre liv nærmer seg slutten den dagen vi blir stille om ting som betyr noe». 450 år tidligere spikret Kings navnebror opp et ark på kirkedøren i Wittenberg og sparket med det i gang det vi kjenner som reformasjonen og protestantismen. Tenk hvis han hadde vært «respektfull» og latt være.