Kan man bære frem tre, kan man bære frem fire

Hans Geelmuyden Senior partner og sjef i GKG & GKN
Illustrasjon: Fredrik Edén

Norge har fått en ikke-sosialistisk flertallsregjering for første gang siden 1985. Alle spør hva den nye regjeringen vil gjøre. Spør også hva den kan forhindre.

Da Jens Stoltenberg ved en anledning ble kritisert for at den rødgrønne regjeringen han ledet ikke lenger klarte å produsere politikk, skal han ha svart at hans største prestasjon var alle de dårlige forslagene han fikk stoppet.

«Democracy is more important for what it prevents than for what it provides», skrev den australske kritikeren og forfatteren Clive James. I dette ligger en viktig erkjennelse av at politikk alltid blir påvirket av særinteresser. Noen av dem gjennom partisystemet, andre gjennom organisasjonene, og noen gjennom selskaper som Geelmuyden Kiese. Alt er legitimt. Særinteresser ønsker seg alltid en mindretallsregjering. Da kan elendige forslag som plastposeavgift, sukkeravgift og innfasing av biodrivstoff få flertall en mørk nattetime på Stortinget. Slike forslag får dårligere levekår fremover.

Problemet for regjeringer som fungerer som bremseklosser, er at de sjelden blir gjenvalgt. Det er lettest å få oppmerksomhet for det man gjør, ikke for det man lot være å gjøre. Dessuten handler alltid politikk om fremtid. Man blir ikke gjenvalgt på gamle bragder. Ikke på politisk splid heller, og det har det vært mye av på borgerlig side i 2018. Slikt skremmer velgerne. Bare se på meningsmålingene. Den nye flertallsregjeringen ville ikke fått flertall hvis det var valg i dag. Så hva skal til for å få flertall på nytt ved valget i 2021?

I talen sin på Gardermoen torsdag kveld, sa statsminister Erna Solberg at «vi står sammen om verdien av å bygge samfunnet nedenfra. Om å spre makt. Om å gi større frihet til enkeltmennesker og lokalsamfunn». Så hva betyr dette for regjeringens politikk de neste tre årene? Jeg håper det betyr at offentlige utgifters andel av fastlandsøkonomien reduseres. Dette må regjeringen få til samtidig som forsvaret bygges og politiet styrkes. Kjetil Alstadheim skriver i DN lørdag at da Solberg overtok etter Stoltenberg i 2013 utgjorde offentlige utgifter 55% av fastlandsøkonomien. Nå er tallet 59%. Skal vi lykkes med å spre makt, må offentlig andel av fastlandsøkonomien ned. Dagens velferdssamfunn er ikke «bærekraftig» for å bruke Solbergs eget ord.

Vi må gjerne tro at offentlig sektor er under demokratisk kontroll, men under overflaten har det vokst frem en elite, en politisk klasse, som lever sitt eget liv. Dette er i ferd med å bli landets reelle elite. Ingen forvalter mer penger enn dem. De lever livene sine langt fra folk flest, og sloss for sine egne privilegier. Senterpartileder Slagsvold Veum snakker om dem som «byråkrater i Oslo som sykler på elsykkel». Spredning av makt må også bety reduksjon av makten i Oslo. Løsningen er ikke alltid å bygge større enheter. Ny teknologi tillater oss ofte å gjøre det motsatte, nemlig å flytte beslutninger tettere på folk i mindre enheter, og helst la folk bestemme selv. Vi trenger ikke alltid større institusjoner. Vi trenger gode institusjoner.

Gudmund Hernes skriver i Dagsavisen 5. januar i år; «Når det gjelder ulikhet er den lett å dokumentere også innen offentlig sektor. Men jeg tror den politiske klasse enten det er konsulentene i Stortinget, kommunikasjonsrådgiverne i stat eller de byråkratiske stabene i kommunene som har tilvendt seg urimelig høye gasjer – har felles interesse av å tilsløre denne ulikheten. De som sitter i toppen i de høyere sjikt liker ikke om sløret rives til side. Og de vil neppe initiere et politisk program som de selv taper på».

I den nye regjeringsplattformen gir firepartiregjeringen fingeren til denne politiske eliten; pensjonsalderen i staten skal heves til 72 år, det skal bli færre ansatte i statsforvaltningen i 2021 enn i 2017, det totale skatte- og avgiftsnivået skal ned, formueskatten på arbeidende kapital skal ned, eiendomsskattesatsen skal ned med ytterligere en promille for boliger og fritidsboliger fra 5 til 4 promille, og det skal vurderes insentiver som gjør det enklere å få

utført tjenester i hjemmet på lovlig vis. Dessuten skal det gjennomføres en forpliktende opptrappingsplan for CO2-avgiften frem mot 2025. Dette er en regjeringsplattform for frivillig og privat sektor, og for små og mellomstore bedrifter.

Da jeg sto opp fredag morgen var jeg i Maranata stemning. Den varte helt til jeg leste kommentarene i landets aviser, og intervjuene med rødgrønne politikere. I den delen av offentligheten var stemningen som under en bisettelse i Vestre Krematorium; Sure sosialister på lit de parade!

Det lover godt for fremtiden.

Hold fast og hold ut! Hans Geelmuyden