Foran deg ligger 22 nominasjoner; 11 for tåkeprat, og 11 tåkelurer. Nå ber vi deg stemme frem vinnerne for 2019. Kandidatene finner du link til i bunnen av denne teksten.

Siden 2012 har partnerskapet i Geelmuyden Kiese nominert 2 kandidater hver måned; Tåkeluren går til den som har levert månedens klareste tale, mens prisen for månedens tåkeprat går til en som bruker ord til å kamuflere, ikke kommunisere. Nå er det opp til deg å kåre vinnerne. De 22 sitatene som er linket til i bunnen av denne teksten er dessuten er morsom kavalkade over året som gikk. Kos deg!

Vi har naturligvis noen favoritter selv. Blant tåkepraterne er det vanskelig å komme utenom Trygve Slagsvold Veum. Ingen kan kunsten å sette folk opp mot hverandre som ham. Senterpartilederen har utviklet en egen evne til å unngå å svare på det han blir spurt om, og norske journalister og det politiske etablissement sliter med å finne en motgift. Ved hjelp av stereotypier og polariserende retorikk tåkelegger han ordskiftet mens han maler fanden på veggen. Dette har så langt gjort ham til talsmann for det norske utenforskapet, og en ledende tåkefyrste. I 2019 er han nominert to ganger, både i januar og i desember. En annen pålitelig tåkegenerator er Abid Raja. Etter egenhendig å ha tåkelagt hele september med sitt omreisende sirkus, mottok han en svært velfortjent tåkepris. Han får følge av partifelle Ola Elvestuen som i august rotet det skikkelig til da han skulle forklare regjeringens bompengeforlik. Det endte med pris for valgkampens verste tåkeprat

Heldigvis har vi også verdige tåkelurer. Spesielt vil vi trekke frem Torbjørn Berntsens vekstkritiske tirade, som vant tåkelur for oktober. Den gamle sluggeren viste at han fortsatt evner det dagens Arbeiderpartiledelse ikke klarer: å gi folk rene ord for pengene. Blant de nominerte finner vi også Berntsens nevø, partifelle og regjerende tåkelur; byrådsleder Raymond Johansen. Han vant årets tåkelur i 2018, og kan med nominasjon i februar 2019, gjenta bragden. Vil han bli den første som tar hjem prisen to år på rad?

Det norske ordskiftet i 2019 ble preget av økende polarisering. Polarisering er alltid en trussel mot meningsdannelsen, fordi debattantenes mål blir å vinne, ikke å opplyse. Identiteten til den som uttaler seg kommer i veien for det som sies. Jeg heier på mitt lag, og du heier på ditt. Argumentene er underordnet. Resultatet er en massiv overproduksjon av stråmenn, som argumenterer mot posisjoner som ikke eksisterer. Et eksempel fra året som gikk, er Kjell Ingolf Ropstad som tok et storstilt oppgjør med en ettbarnspolitikk som ingen har foreslått. Slik vi ser det, er det ingen prestasjon å bli sugd inn i egen navle, og brøle slagord til menigheten. Store bokstaver, utropstegn og utestemme er ikke synonymt med klar tale.

I den andre enden av skalaen finner vi krenkelseshysteriet. Scenenekt og «no plattforming» er det mest bisarre importproduktet norsk politikk har sett siden maoismen maltrakterte unge sjeler på 70-tallet. Vi trodde at forbudet mot Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» og Monty Pythons «Life of Brian» var utslag av tidligere generasjoners moralisme. Nå er utysket tilbake i ny og digital drakt. Ytringer vi ikke liker skal forbys, og debattanter med politisk ukorrekte synspunkter skal knebles og ekskluderes. I dette debattklimaet serverer skrekkslagne næringslivsledere og livredde politikere utallige hyllemetere med nølende og intetsigende humbug i håp om ikke å tråkke noen på tærne.

Forutsetningen for demokratiet er at vi skjønner hva andre sier, og respekterer retten deres til å si hva de mener. Debatter er ikke naturvitenskap. Posisjonene er sjelden riktige eller gale. Meningsbrytning handler om skjønn og verdier. Derfor blir nyansene så viktige. I nyansene ligger ny kunnskap, innsikt og forståelse. Bedre informasjon gir bedre beslutninger og bedre samfunn. Godt valg!

Her kan du stemme på årets tåkelur og tåkefyrste.

Hold fast og hold ut
Hans Geelmuyden