I Sverige stemte 17,5% av velgerne på det sterkt innvandringskritiske Sverigedemokraterna ved riksdagsvalget for en uke siden. På nytt bruker skandinaviske journalister og kommentatorer i redigerte medier krigstyper for å formidle sin overraskelse over at velgerne søker mot partier de selv forakter. Hvordan forstår disse journalistene mandatet sitt? Hvor arrogant går det an å bli?

Jimmie Åkesson, som er partileder for Sverigedemokraterna, sa i en partilederdebatt på SVT om kvelden 7. september at «enkelte utlendinger bosatt i Sverige ikke får jobb i Sverige fordi de ikke hører hjemme der». Kort tid etter formulerer Eva Landahl, ansvarlig for SVTs valgdekning, at SVT «tar avstand fra slike generaliserende uttalelser». Landahl fikk SVT til å se ut som et propagandaministerium. Slik gjorde hun statskanalen til en del av statsapparatet.

Som forhenværende redaksjonssjef og sjefredaktør i en liten dagsavis ble jeg skamfull på mine tidligere kollegers vegne. Jeg mener Landahls overtramp er et tegn i tiden. Daglig opplever jeg vestlige journalister som velger side med makten, og som formidler en  virkelighet folk ikke kjenner seg igjen i. Jeg ser medier som snakker til folk, og ikke med folk, og medier som fordømmer mennesker som ikke er enige med dem selv og middelklassen. I stedet for å være uavhengige og kritiske journalister, opptrer de som et moraliserende Sannhetsministerium.

Første gang dette for alvor slo meg var etter Brexit avstemningen i Storbritannia, og da Trump senere i 2016 ble valgt i USA. Etter Brexit avstemningen ble jeg så overrasket at jeg tok en ukes reise fra Cambridge, opp til Midlands, ned gjennom Wales, til Cornwall og tilbake til London. Jeg skulle ikke langt bort fra London før jeg møtte lokalsamfunn i forfall, arbeidsledighet, rus og fedme. Etter turen spurte jeg meg selv hvorfor ikke norske journalister hadde vist meg denne siden ved det britiske samfunnet? Jeg innså at jeg måtte forsøke å trenge ut av ekkokammeret mitt.

Jeg søkte litteraturen for å få bedre svar. Først leste jeg «Farvel til Eddy Bellegueule». Boken beskriver oppveksten i en avindustrialisert liten by i Nord Frankrike, og håpløsheten og sinnet som brer seg når ingen lenger trenger de som bor der. Sinnet produserer i sin tur Le Pen velgere. Her kan du lese en bokanmeldelse fra NRK;https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-farvel-til-eddy-bellegueule-av-edouard-louis-1.12230204

Etter Trump-seieren i USA ble jeg overrasket på nytt. For meg er det uforståelig at noen kan stemme på en uforutsigbar bølle. Jeg trodde jeg forsto USA etter å ha bodd noen år i New York på begynnelsen av åttitallet. Men jeg forsto bare New York. Jeg forsto verken Kentucky eller Ohio eller andre stater Trump vant. Derfor gikk jeg til litteraturen på nytt. Denne gangen leste jeg J.D. Vances bok «Hillbillyens klagesang». Her kan du lese en nyanserende anmeldelse av boken fra The Guardian;  https://www.theguardian.com/books/2016/dec/07/hillbilly-elegy-by-jd-vance-review

Men reaksjonene etter det svenske valget søndag overrasket meg ikke. GK har kontor i Stockholm, og vi jobber skandinavisk. Der dansker og nordmenn har diskutert innvandring i årevis, har den svenske liberale eliten undertrykket innvandringsdebatten i like lenge. SVTs voldsomme overtramp etter partilederdebatten er et alvorlig krisetegn. Alle de svenske partilederne deltok i den samme debatten. Alle fikk anledning til å skyte ned Jimmie Åkessons uttalelser om innvandrere til Sverige i den samme debatten. Likevel trodde redaksjonsledelsen i SVT at den ga legitimitet til Åkessons synspunkter ved å la ham slippe til i sendingen.

Journalister over hele den vestlige verden har skrevet side opp og side ned om populisme og «fake news» de siste årene. Hva om de fremover i stedet retter blikket mot sin egen evne til å rapportere virkelighet? Hva om de i tillegg til å skrive kritisk om Trump, Le Pen og Åkesson, hudfletter Hillary Clinton, Francois Hollande, Stefan Løfven og Fredrik Reinfeldt for ikke å forstå tiden de lever i? Hva om vestlige journalister på ny jager makten i stedet for å fordømme vanlige mennesker som er uenige med dem selv. Hva om journalister bli mer opptatt av å stille gode spørsmål enn av å komme med politisk korrekte svar? Hva om de på nytt opptrer som glefsende vaktbikkjer og ikke som logrende selskapshunder?

Da ville det tennes et nytt håp for de vestlige, liberale demokratiene.

Hold fast og hold ut.

Hans Geelmuyden