Illustrasjon: Fredrik Edén
Det bor i dag omtrent 8800 myndige personer med kinesisk bakgrunn i Norge. Hvor mange av dem som er stemmeberettigede er vanskelig å si. Det spiller egentlig liten rolle. Poenget er at dette er en gruppe ingen partier eller analytikere har ofret en tanke, verken før eller etter valget. Det som gjør kinesere til en interessant gruppe er nettopp at de er en gruppe. Så godt som alle stemmer likt. Som en kollektivistisk bølge av tradisjon og gamle vaner har norsk-kinesere flest som regel stemt Arbeiderpartiet. I år stemte de Høyre. Så hvorfor stemte kinesere på Erna? Det er spørsmålet ingen analytikere lurer på. Svaret er veldig enkelt: De ble fortalt at det er det kinesere flest gjør.
I magasinet som distribueres til alle kinesiske husstander i Norge, 北歐華人通訊 Nordic Chinese Communication, kunne kinesiskkyndige få en omfattende gjennomgang av alle partiprogrammene før valget. Sett med kinesiske briller. Gjennomgangen åpner med en slags konklusjon: Forholdet mellom Norge og Kina har stabilisert seg. Mange kinesere stemmer derfor Høyre for å sikre at forholdet mellom landene fortsetter å utvikle seg i en positiv retning. ”Mange kinesere.” Sånt appellerer til en kollektivorientert velger. Kineserne stemte altså ikke på Høyre eller Erna, men på stabilitet. Og de stemte som gruppe.
Min hypotese er at det finnes mange slike grupper, store som små, i Norge. De deltar i liten grad i det offentlige ordskiftet, de svarer sjeldent på meningsmålinger og det finnes svært få åpne arenaer hvor politikere kan få dem i tale. De bare møter opp på valgdagen og slipper sin overraskelsesstemme ned i urnen. Det er eksempelvis 6700 bulgarere i Norge. Stemte de også sammen? Hva med Lyn-supporterne?
Det er nettopp kunnskapen om isolert sett små velgergrupper som førte til at Cambridge Analytica fikk Trump valgt til president og sikret flertall for Brexit. Enkelt forklart er dataanalyseselskapets modell basert på å gruppere folk som tenker og handler likt. Deretter skreddersys budskap som treffer hver enkelt gruppe. Denne Big Data-tilnærmingen til valgkamp er på ingen måte ukjent, men den har åpenbart ikke slått rot i Norge. Og godt er det. Bruk av informasjon fra blant annet Facebook for å tilpasse argumenter til akkurat deg minner mistenkelig om det EUs nye personverndirektiv (GDPR) søker å begrense.
Én ting kan norske politikere og valgkampmedarbeidere lære av Cambridge Analytica: For å være relevant for massene må man være relevant for de få. Store politiske og ideologiske linjer må oversettes til faktisk politikk. Ikke at et partiprogram bør utformes for å tekkes fluebindere fra Toten, men styringspartiene ville nok vært tjent med å ha litt mer kontakt med hva de små kollektivene er opptatt av. For kineserne var det stabilitet.
Martin W. Stenstad/ GK Rådgiver