De politiske målene for 2020 er i ferd med å gå ut på dato. Nådde vi dem, eller trenger vi nye? Hvilket samfunn ønsker vi oss, og hvilke nye mål strekker vi oss etter mot 2040?

Lite skjer hvis vi ikke setter oss mål, men politiske mål er ikke som andre mål. Politikere setter seg alltid mål som er så langt frem i tid at de som vedtok målene for lengst har forlatt sine verv når resultatene skal evalueres. Slik sett er målingene en risikofri politisk øvelse. I sum blir det dessuten så mange mål, at det er umulig for en stakkar å henge med i svingene. I 2015 vedtok for eksempel FN 17 bærekraftsmål og 169 delmål som skal nås innen 2030. Kan du nevne ett av delmålene?

La oss bevege oss ned på Europeisk nivå. Det mest kjente EU målet er Fornybardirektivet fra 2008. I direktivet står det at minst 20% av EUs samlede energiforsyning skal komme fra fornybar energiproduksjon. Videre var det enighet om at andelen fornybar energi i energisektorene skal være minst 20% i 2020, og at energieffektiviteten skal økes med 20%. 20/20/20 i 2020, sa EU-politikerne. Sluttevalueringen kommer senere i år, men indikasjonene tyder på at EU leverer. Det er imponerende, og gjør EU til verdens miljøfyrtårn. Målrettet politikk nytter.

Tiåret vi nettopp har lagt bak oss er det mest vellykkede i menneskehetens historie. I en artikkel i britiske Spectator kan vi lese at ekstrem fattigdom for første gang har falt under 10%. For femti år siden var den over 60%. Global ulikhet har stupt etter at Afrika og Asia begge har opplevd høyere økonomisk vekst enn Europa og Nord Amerika. Barnedødeligheten har falt til rekordlave nivåer. Sult er nesten utryddet som begrep, og hyppigheten av malaria, polio og hjertesykdommer faller.

I festtaler liker politikere å ta æren for utviklingen. Det bør de slutte med. I beste fall er de medvirkende. Politikere som later som de kan gjøre underverker provoserer. Messias var ikke folkevalgt. Mye tyder dessuten på at disse fantastiske resultatene har funnet sted i en periode der politikernes makt i de fleste land er blitt mindre, ikke større. Kanskje det er en av grunnene til fremgangen? Kunnskapsrevolusjon og økonomisk liberalisering har satt mennesker over hele kloden i stand til å ta ansvar for egne liv og bestemme selv. Gjennom valg har folk stemt frem politikere som har gitt dem sterkere rettigheter og vern mot vilkårlig maktbruk fra nettopp politikere og myndigheter. Slik har milliarder av mennesker ført an i en frihetsrevolusjon. Denne frihetsrevolusjonen er den beste garantien for at fremgangen kan fortsette det kommende tiåret.

Hvordan kan den fortsette i Norge? Sammen må vi finne svar på store spørsmål; Når skal min generasjon slutte å sko seg på bekostning av de unge? Hvordan kan vi øke sysselsettingen i privat sektor, og redusere trygdekøene slik at flere nordmenn kan oppleve gleden over å stå på egne ben? Hvordan kan vi bruke ressursene våre mer effektivt, gjenbruke mer, og leve bedre liv med færre ting? Hvis ikke økt forbruk er målet, hva kan målet være i stedet?

Borgerlige velgere vet at fremtiden ikke vedtas. Fremtiden skapes, og den skapes av enkeltmennesker med evner og risikovilje. Dette hadde jeg håpet statsministeren hadde snakket om i nyttårstalen sin. Vittige tunger sier at Høyre er blitt limet i regjeringen, men at stadig færre stemmer på limet. Skal Solberg ha muligheter til å vinne valget i 2021, må hun på nytt skape hjertebank hos borgerlige velgere. Nyttårstalen bidro ikke til økt puls. Erna Solberg var mest opptatt av ikke å si noe galt, og snakket som en litt sliten konsernsjef i en nedleggingstruet bransje.  Jeg skjønner at 2019 har vært krevende, men skal regjeringen ha håp om gjenvalg, må den gjenvinne fremtidstroen.  

For fremtiden tilhører optimistene. Godt nytt år!

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden