Regjeringspartiene er gått tomme for politikk. Ny politikk forutsetter ofte nye profiler. Bak dagens etablerte elite gror det godt. Her er ti navn som kan sikre borgerlig seier om fire år. 

Da Høyre og Frp overtok regjeringsmakten i 2013 ble de kalt blåblå. I valgkampen fremsto regjeringen grågrå. Derfor fikk Høyre, FrP, Venstre, og KrF til sammen bare 36,2 prosent av stemmene nasjonalt. I landets største byer ble de strippet for makt og posisjoner. På tross av Arbeiderpartiets katastrofevalg sjangler Jonas Gahr Støre videre mot statsministerposten i 2021.

I Norge lønner det seg ofte å være i opposisjon. Da er man fri fra budsjettkonsekvenser, gledesdrepere i byråkratiet, og sure koalisjonspartnere. Man kan lansere friske forslag og bygge opp nye profiler. Man kan rett og slett være litt uansvarlig. Ingen bryr seg jo egentlig så lenge oppslaget blir av positiv karakter og kanonene er siktet mot den sittende regjeringen.

I posisjon er det motsatt. Etterlengtede endringer blir fort erstattet med et omfattende forsvar av politikken samt slitne politikere som virker å ha mistet både personlighet og lidenskap. Sentrale borgerlige politikere jeg snakket med før valget slet med å finne svar på hvorfor velgerne skal gjenvelge dem. Snakket om internasjonalt forpliktende miljøpolitikk kombinert med grønt skifte i næringslivet, om å bygge samfunnet nedenfra, om valgfrihet for enkeltmennesket, om frihet under ansvar, og å forandre for å bevare, var erstattet av «trygg styring». For en turn-off!

Kan man fornye seg som om man satt i opposisjon, mens man fortsatt styrer landet trygt og godt? Svaret er ja; i Sverige styrte sosialdemokratene i 12 år, og i Danmark styrte de borgerlige gjennom hele 2000-tallet. Nøkkelen er å løfte frem nye profiler med nye ideer som står for politiske løsninger velgerne ønsker. Det er en rekke slike talenter i stortingsgruppene og ellers i de borgerlige partiene. Her er noen av dem jeg ville løftet frem om jeg ledet et av regjeringspartiene:

Henrik Asheim er Høyres finanspolitiske talsperson. Han er morsom og veltalende, og med sin bakgrunn som Unge Høyre-leder finnes det ikke en debatt han ikke kan vinne. Har tidligere vikariert som Kunnskapsminister og fikk 6’er på karakterkortet. Han bør snarest få tilbud om fast stilling. Asheim kan gjenopplive den gamle vinneroppskriften for Høyre om å være best på skole og skatt.

Sveinung Rotevatn er statssekretær i Klima og miljødepartementet. Den tidligere Unge Venstre-lederen er klar for større oppgaver, og blir av mange nevnt som en mulig arvtaker etter Trine Skei Grande. Rotevatn er liberal med stor L, og vil profilere Venstre som et parti som setter frihet for enkeltmennesket først.

Peter Christian Frølich er justispolitisk talsperson for Høyre. Frølich står for en knallhard linje mot hardkokte kriminelle, men har tatt til orde for å fjerne en lang rekke unødvendige forbud for å frigjøre politiressurser. FrP har ikke vært noen suksess i justisdepartementet, og Frølich bør være et naturlig førstevalg om Høyre skulle overta denne posten.

Jon Helgheim er innvandringspolitisk talsperson for Fremskrittspartiet, og har mestret kunsten å snakke klart og tydelig til partiets innvandringskritiske velgere samtidig som han har beholdt en anstendig og uangripelig tone i debatten. Det kan være gull verdt for FrP i fortsettelsen.

Ida Lindtveit Røse er tidligere leder i KrFu, og er nå KrFs fremste i det nye Viken-fylket. Lindtveit Røse står trygt plassert på borgerlig side i KrF, og kan nå ut til flere enn bare de trauste kjernevelgerne. Hun kan gi KrF sterkere sakseierskap i spørsmål som skatt, skole og valgfrihet. Det har vært en vinneroppskrift i Sverige, der Kristdemokraterna fikk 6,3% av stemmene ved sist valg.

Tina Bru er klimapolitisk talsperson for Høyre, og balanserer offensive forslag for å kutte klimagassutslipp med en oljevennlig politikk. Bru er leder av Høyres Kvinneforum, og i tillegg svært lyseblå. Det er en kombinasjon som kan vinne avgjørende velgere fra Arbeiderpartiet i kjølvannet av Trond Giske-sagaen.

Sivert Bjørnstad er Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson, og en politiker av den gamle FpU-skolen. Bort med dusteforbud og ned med skattene. Bjørnstad kan appellere til velgerne som ikke nødvendigvis er så opptatt av innvandring eller bilistenes kår, men som er prinsipielle tilhengere av en mindre dominerende stat.

Mari Holm Lønseth er Høyres boligpolitiske talsperson. En dyktig debattant, med bein i nesen. Politisk kan Holm Lønseth profilere en del av Høyres historie som drukner litt i helhetspjattet; nemlig eiendomsretten og enkeltmenneskers ansvar. Skal Høyre få det nødvendige løftet i Trøndelag bør Mari Holm Lønseth løftes frem.

Alfred Bjørlo er riktignok 46 år, men ble nylig gjenvalgt Venstre ordfører i Stad. Zoologen har på kort tid blitt en av landets mest profilerte ordførere, og kan gi Venstre og regjeringen en tydelig distriktspolitisk stemme. Det kan hjelpe Venstre å snu den svake trenden.

Jenny Clemet von Tetszchner er jurist med bakgrunn fra Oslo Høyre, og er for tiden rådgiver for digitaliseringsminister Nikolai Astrup. En helstøpt konservativ dame som kan løfte frem tradisjonelle Høyresaker som mangfold og valgfrihet på en moderne måte. Dessuten er hun godt oppdratt.

Etablerte ledere betrakter ofte seg selv som uunnværlige. Jeg kjenner syndromet godt. Derfor blir vi sittende i overkant lenge. Noe av det vanskeligste en leder gjør er å dyrke frem nytt lederskap. I skyggen til Willoch vokste ingenting. I 1989 var det ikke mange som trodde Erna Solberg var et kommende lederemne. Men i Bodenvik 2 i 2001 fikk hun muligheten som kommunalminister. Den muligheten brukte hun godt. Nå er det Erna Solbergs tur å slippe til nytt talent, slik hun selv ble sluppet frem av Jan Petersen den gangen.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden