Hva går og går, og kommer aldri til døren? I gamle dager var riktig svar klokken. I våre dager er et mulig svar klimadebatten. Kyoto, Paris, Katowice.  Bla, bla, bla. Vi snakker, og snakker, men snakker vi om de viktige sakene?

I et innlegg i Klassekampen 25. juni skriver Asbjørn Aaheim som er økonom og klimaforsker i CICERO; «De globale utslippene av CO2 har økt akkurat like mye som summen av brutto nasjonalprodukt i alle verdens land siden 1990, det vil si med nesten 70%. Forholdet mellom globale utslipp og økonomisk vekst har ligget fast siden 1970 uten noe tegn til endring de siste 10 til 20 årene».

Så elbilsubsidier, bompenger, fri ferdsel for elbiler i kollektivfelt, resirkulering i blå og grønne poser, årskort med Ruter, flyskam og Gunhild Stordalens oppfordringer om å spise kompost er fånyttes?

Svaret er ja! Jeg sier ikke at det er galt, tiltakene monner bare ikke. Så hva monner?

Den store driveren er CO2 regnskapet er befolkningsveksten. Flere mennesker betyr alt annet likt økt energiforbruk. I dag er vi om lag 7,7 milliarder mennesker på jorden. I 2050 er vi nesten 10 milliarder. Brorparten av befolkningsveksten kommer i Afrika og muslimske land der kvinnenes stilling er svak. Så lenge afrikanske kvinner har dobbelt så høy fruktbarhet som sine søstre i resten av verden løser vi ikke klimakrisen!

Samtidig har globalisering, økonomisk samarbeid, frie markeder og kapitalisme løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom. Men når folk blir forbrukere øker også klimaavtrykket deres. Hadde alle mennesker på jordkloden hatt det samme forbruket som oss nordmenn ville vi trengt drøyt 4 jordkloder. Nå sier resten av verdens befolkning at det er akkurat det de ønsker. Folk flest bor som kjent i Kina, og bare der har om lag 69 millioner mennesker bykset ut av fattigdom de siste fem årene. Med økt velstand kommer også nye behov. Det fremste av disse er økt tilgang på energi. De neste 15 årene vil hele 1,5 milliarder mennesker få tilgang til elektrisitet. Og det meste av denne elektrisiteten lages fossilt. Bare et par prosent er fornybar.

FNs første bærekraftmål er å utrydde alle former for fattigdom. Det trettende er å stoppe klimaendringene. Man trenger ikke en doktorgrad i matematikk for å forstå at eksplosiv befolkningsvekst, økt velstand og kraftige kutt i klimagassutslippene er en likning som ikke går opp. Fredag kom en ny FN rapport. Den snakker om «klima apartheid», og mener dagens system sender 75 – 80% av kostnadene ved klimaendringene til utviklingslandene, selv om de rike landene fortsatt står for det meste av klimautslippene.

Et annet perspektiv på klimaproblemet er at de rike landene må betale mer. Stockholm Environment Institute mener Norge bør betale 65 milliarder kroner mer i klimafinansiering pr år. Det kan hende, men motytelsen må i så fall være å stanse befolkningseksplosjonen i fattige land.

I denne sammenheng blir sommerdiskusjonene om sykkelfelt og kjøttfri mandag under syrinbuskene på Oslo Vest temmelig virkelighetsfjerne. Det samme gjelder for så vidt diskusjonene om oljenæringens fremtid i sommerregnet i Stavanger, eller bomdiskusjonene i den helseskadelige bergensluften. Om hele verdensdeler skal løftes ut av fattigdom og inn i det 21. århundre, vil vestens klimatiltak bidra like lite til å redde kloden som en hageslange bidrar til høyvann.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden

PS. God sommer! Ukebrevet tar fri til 12. august