Nyhet

februar 26, 2018

Et norsk folkeeventyr

Illustrasjon: Fredrik Edén
Meld deg på her;
https://response.questback.com/gk/frokostmote-laks
Jeg digger sjømatnæringen. I fjor ble jeg invitert til å holde et innlegg under Sjømatdagene på Hell. Under middagen ble jeg kontaktet av folk jeg ikke kjente, med dialekter jeg knapt forsto, fra steder jeg ikke hadde hørt om. De hadde en ting til felles; De hadde bygget seg formuer på flere hundre millioner. Norsk oppdrettsnæring er et folkeeventyr.
Alle som er glad i god mat og sunn makroøkonomi kan slutte seg til koret. Vi heier på norsk laks. I 2017 eksporterte Norge sjømat for 94 milliarder kroner. Det er bra for Norge og for verden. Det er kult at laks er blitt Norges vanligste husdyr, men lakselus, rømning, naboprotester og sinte internasjonale miljøorganisasjoner følger med på kjøpet. Meningsmålinger i Troms og Finnmark viser at store deler av befolkningen allerede i dag er kritisk til vekst i oppdrettsproduksjonen, og næringen har dessverre fått et allergisk forhold til medier, politikk og samfunn.
Samfunnet stiller stadig strengere krav til ansvar. Det handler om å ta ansvar i alt et selskap gjør i hvert eneste produksjonsledd, overfor samfunn, miljø, ansatte, leverandører og kunder. Ansvar handler ikke bare om god samvittighet. Ansvar gir tillit, og tillit i resten av samfunnet gir den politiske ryggdekningen bransjen trenger for å vokse videre. Uten tillit, ingen vekst. 
Mange selskapet tar allerede i dag et stort ansvar. Næringen har utviklet vaksiner som bidrar til å kutte antibiotikabruken. Oppdrettsnæringen investerer også store midler fra egen lomme for å begrense sitt fotavtrykk, for eksempel gjennom medikamentfrie metoder for å bekjempe lakselus, eller nye havmerder. Problemet er at verken beslutningstakere eller offentligheten skiller mellom flink og dårlig. I deres øyne legger «worst case» nivået for tilliten til hele bransjen. Derfor må bransjen selv ta ansvar for å skille skitt fra kanel, og rydde opp blant leverandører og konkurrenter, slik at hele verdikjeden trekker i samme retning.
Trafikklyssystemet er et forsøk på å skille gode fra dårlige aktører. Nylig besluttet dessverre fiskeriminister Per Sandberg å overprøve anbefalingen fra styringsgruppen ved å flytte område 7 (Nord-Trøndelag og Bindal. Sandbergs hjemfylke) fra gult til grønt, og dermed tillate vekst i oppdrettsproduksjon, i konflikt med faglige anbefalinger. Slik undergraves også trafikklyssystemets legitimitet.
Oppdrettsproduksjon gir privat profitt, men selve produksjonen skjer i allmenningen. Oppdrettsnæringen må gi noe tilbake til lokalsamfunnene langs kysten. Fellesskapet vil også ta del i den pågående utbyttefesten. Innspillet om en særskilt oppdrettsbeskatning er noe hele næringen burde ta eierskap til, og betale tilbake til lokalsamfunnene med glede. En næring som investerer i lokalsamfunnet vil hylles i distriktene, på samme måte som Hydro, Statoil og Elkem. Næringen må lære seg å møte samfunnet med åpenhet, ikke med advokater. Ingenting er så dyrt som et dårlig rykte.
Snipp, snapp, snute!
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden