Statens utgifter må ned. Dagens pengebruk er ikke bærekraftig, og det er heller ikke regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020. Derfor satte vi kursen mot regjeringskvartalet for å ta saken i egne hender.

Når man skal gå løs på et blodferskt statsbudsjett med kuttkniven, er Barne- og Familiedepartementet et opplagt sted å begynne. Vi fjerner umiddelbart hele barnetrygden og sparer 16,5 milliarder kroner. Når vi først er i avdelingen for unødvendige, ikke behovsprøvde kontantutbetalinger, som utelukkende eksisterer for å blidgjøre Kristelig Folkeparti, fjerner vi kontantstøtten med det samme. Klarer vi ett kutt, klarer vi to. Dermed sparer vi 1,5 milliarder kroner, og oppnår samtidig synergieffekter som høyere sysselsettingsgrad og en bedre integrering. Når vi forlater Barne- og Familiedepartementet, har vi kuttet 18 milliarder kroner. Vi trasker ufortrødent forbi en sønderknust Barne- og familieminister i retning Kulturdepartementet.

I Kulturdepartementet ligger den distinkte duften av bortkastede skattekroner tett. Det kulturbudsjettet mangler i antall kroner tar det igjen i antall budsjettposter. Vi fjerner særtilskuddet til samiske aviser og legger ned Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Dermed sparer vi 44 millioner kroner. Kutt i samisk avdeling er kontroversielt, men helt nødvendig for alle seriøse kuttplaner. I departementets nynorsk-avdeling kuttes støtten til Nynorsk pressekontor, Landssammenslutningen av nynorskkommuner, Nynorsk kultursentrum og Kulturdepartementets pris for nynorskjournalister. Dermed sparer vi skattebetalerne for totalt 31,3 millioner nynorskkroner. På vei ut rekker vi også å raske med oss tilskuddet til Figurteateret i Nordland (7,1 mill.), Teaterhuset Avant Garden (10,7 mill.) og Kristent arbeid blant blinde og svaksynte (3,5 mill.). Kuttpotensialet i Kulturdepartementet er ubegrenset. Kuttet på beskjedne 100 millioner må dermed ansees som en god start.

På kutt-turneen ramler vi over en rekke statsbudsjettsposter som bidrar til å forverre allerede eksisterende problemer. Disse må rett og slett vekk. På budsjettet for Klima- og miljødepartementet kvitter vi oss med støtten til kullgruvedriften på Svalbard med nesten 35 millioner kroner. Og mens vi slukker lyset hos norsk kullindustri, tar vi like gjerne et godt jafs av støtten til Actis, Human Rights Service og Nei til EU. Alle med et klart mandat til å drive faktabasert opplysningsarbeid, men som bruker statsstøtten som et eget propagandafond til å forkludre samfunnsdebatten. Ikke bare gjør vi samfunnsdebatten en tjeneste, vi sparer i tillegg nærmere 20 millioner. Og med horder av illsinte organisasjonsmedarbeidere hakk i hæl, småjogger vi lett mot arbeid- og sosialdepartementet.

Her finner vi Regjeringens hellige bastard, den uangripelige sykelønna. Med et sykefravær på over seks prosent, troner Norge øverst på pallen som verdens sykeste folk. Det hjelper lite at alt fra samfunnsøkonomer til ekspertutvalg har foreslått å kutte i årevis. Regjeringen nøler, men det gjør ikke Geelmuyden Kiese. Vi kutter sykelønna til 80 prosent og innfører karensdager. Med samme effekt som svenskene, kan vi nærmest halvere sykefraværet. Det sparer oss for ytterligere 15 milliarder. For ikke å snakke om økt produktivitet under vinter OL, en tid da det norske sykefraværet på mystisk vis øker med nesten 40 prosent.

Utslitt og upopulære forlater vi regjeringskvartalet, vel vitende om at vi har spart Norge for nærmere 33 milliarder, hvert eneste år. Det tilsvarer 132 milliarder over en stortingsperiode. Allikevel evner ikke dagens regjering å ta de tøffe grepene. Og for å gjøre vondt verre, vil dagens flertall byttes ut med en gjeng som vil øke de offentlige utgiftene ytterligere i 2021. For når Jonas Gahr Støre sier at «alle skal med,» betyr det i realiteten at «alle skal få mer». Og da er det for sent å rope om kutt og effektivisering fra de borgerlige. Måtte regjeringen la seg inspirere og snu i tide.

Geelmuyden Kieses kuttforslag for statsbudsjettet 2020 er herved levert.

Hold fast og hold ut!
Andreas Brandt, juniorkonsulent