Illustrasjon: Fredrik Edén
Journalist Sandra Lillebø tar opp denne viktige problemstillingen i en kronikk i Klassekampen, fordi GK dagen etter valget rykket inn helsides annonser i Aftenposten og Klassekampen der vi søkte etter tidligere statsråder, statssekretærer, stortingsrepresentanter og rådgivere. Planen er å ansette to eller tre. Søknadsfristen er 1. oktober.
Lillebø skriver i sin tekst at hun ikke tror at man blir et dårlig menneske av å jobbe som rådgiver i Geelmuyden Kiese. Jeg takker for tilliten. Derimot mener hun man blir en dårligere politiker av det. Lillebø begrunner påstanden med at «det er en enorm politisk svakhet ikke å vite hvordan folk man skal representere har det, lever, og tenker». Her insinuerer Lillebø at vi ikke GK ikke aner hvordan nordmenn «har det, lever, og tenker.» La meg i det minste forklare hvordan vi i GK har det, for det er jeg ikke sikker på at Lillebø vet.
I GK rekrutterer vi folk fra eliteserien i norsk politikk fordi vi har stor respekt for samfunnskunnskapen og -forståelsen deres. Vi rekrutterer dem ikke på grunn av kontaktnettet deres. Kontaktnett har vi selv. I GK bruker vi kontaktnettet vårt til å komme tidlig inn i prosesser, ikke til å sette oss ned for å overtale noen. Det er dessuten kunden som skal stå på scenen, ikke vi. Norsk demokrati inviterer til medvirkning for interesser som utsettes for politikk og regulering. GKs oppgave er å hjelpe kundene våre å medvirke. Underveis i prosessen gir vi råd om hvordan medvirkningen bør finne sted, på hvilke arenaer, i hvilken rekkefølge, og med hvilke budskap. Det er dette vi kaller å flytte makt. Vi praktiserer åpen kundeliste, og flagger alltid interessen vi representerer. Dette er spennende arbeid, og gir rådgiverne våre et solid innblikk i norsk virkelighet. Medvirkning er legitimt.
Sandra Lillebø spør i kronikken sin om avstanden mellom de som representerer og de som representeres er blitt for stor. Spørsmålet er godt. Dels handler dette om representativitet, altså om stortingsrepresentantene speiler samfunnet som har valgt dem. På Stortinget som nettopp er valgt, kommer 137 direkte fra politikken (av dem 106 gjenvalgt) , 4 kommer fra studier, og av de resterende 28 kommer 17 fra privat sektor og 11 fra offentlig sektor. Dette tyder på en profesjonalisering av politikken. Personlig foretrekker jeg profesjonalitet fremfor amatørskap, også i politikk.
Lillebø drøfter også utfordringen som ligger i at politiske beslutninger tas lenger vekk fra borgerne. Sist jeg talte opp hadde vi 57 direktorater i Norge. Disse har mye makt, og beslutningene fattes ikke demokratisk. Politikeren Marianne Jelved som har 30 års fartstid fra dansk politikk tok nylig opp tilsvarende problemstilling. Hun er blant annet bekymret over manglende folkelig deltakelse i politiske utredningsprosesser. Det fører for langt å ta denne viktige drøftingen her. La meg bare si at dette er problemstillinger som utrolig nok ligger utenfor GKs innflytelse.
Utvikling og foredling av kunnskap ligger derimot innenfor vårt mandat, og jeg kan dokumentere at vi tar dette ansvaret på det største alvor. Slik har vi gått i bresjen for å utvikle et fag og en bransje de siste 30 årene. Jeg tror til og med at mange er blitt bedre mennesker underveis. Kanskje snakker vi om en ny mennesketype? La meg kalle arten homo GK.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden