Illustrasjon: Fredrik Edén
 
Tåkeprisene for fjorårets siste måned handler om menn med mye makt og lite selvinnsikt. VGs Leif Welhaven får desembers pris for klar tale for hans oppgjør med pengebruken i Norges Idrettsforbund, mens Ap-nestleder Trond Giske får tåkepris for hans skammelige ikke-beklagelse.
Begrunnelsen for at han trakk seg som nestleder i Arbeiderpartiet søndag kveld er heller ikke rakrygget; «Hovedgrunnen til at jeg trekker meg er at det er umulig for meg og familien å fortsette å stå i det presset vi har vært i de siste ukene», skriver Giske. Maktmisbruk, seksuell trakassering og hensynet til ofrene, nevner han ikke.
Tåkelur – Leif Welhaven
Mens tusenvis av frivillige ildsjeler steker vafler, selger lodd og måker snø for å finansiere idrettsglede i sine lokalsamfunn, har Norges Idrettsforbund (NIF) holdt seg med høy sigarføring og skjulte reiseregninger.
I 2016 fikk NIF-ledelsen overlevert den såkalte Bernander-rapporten. Granskningen konkluderte med at forbundet brukte for mye penger på fest og holdt for mye av pengebruken hemmelig. Det hele går fra å være komisk til patetisk når det viser seg at man etter å ha mottatt rapporten, tok styret med på et todagers kalas til 300 000 kr og holdt utgiftene skjult.
NIF har brukt over 10 millioner kroner på First House. At en organisasjon i krise søker profesjonell hjelp er ikke rart. I GK hjelper vi daglig kunder med store og små problemer. Det rare er hvor lite NIF har fått ut av disse pengene. First House sto også for tidenes rolleblanding da deres daværende rådgiver Sylvi Listhaug, som også var medlem av FrPs sentralstyre, ble satt på for å overbevise FrP og Siv Jensen om at Oslo burde søke OL. Vi husker hvordan det gikk.
Evalueringen av OL-prosessen viste at NIF-ledelsen knapt hadde forestilt seg at det ville være massiv motstand mot prosjektet, særlig fra den store majoriteten av Norges land og befolkning som ikke er i Oslo. OL-prosessen havarerte fordi NIF ikke visste hva de skulle selge, hvordan eller til hvem. Feilene er graverende og pengebruken skammelig.
Partnerskapet i Geelmuyden Kiese overrekker en forsinket julegave til VGs kommentator Leif Welhaven for hans oppgjør med pengebruken og kommunikasjonen til Norges Idrettsforbund.
«Det er litt av en prestasjon å bruke så mye penger på kommunikasjonshjelp, og likevel være så hjelpeløse til å kommunisere, som idrettstoppene var om OL2022-prosessen.» 
Tåkeprat – Trond Giske
Arbeiderpartiets evige kronprins har endelig abdisert. Da DN gikk ut med den første saken om Giskes handlinger – «hvor er festen» – bekreftet Raymond Johansen at det skjedde, mens Giske nektet. Allerede da lå Giskes troverdighet død.
Etter hvert har det kommet mange avsløringer rundt Trond Giskes seksuelle trakassering av et antall kvinner. For likestillingspartiet AP burde Giskes oppførsel være helt utilgivelig. Men makt er
politikkens valuta, og i Arbeiderpartiet har Jonas Gahr Støre vært en fattig mann. Hvor har alle partiets likestillingspolitikere vært mens saken er rullet opp? Hvor har Gro vært?
Den siste uken har Giske vært «fritatt» fra vervet som nestleder. Ikke sparket eller fjernet, men «fritatt». Det lyder nesten som frikjent. Det har vært en duft av NIF over Arbeiderpartiets krisehåndtering, helt siden NRK slapp Giske til for å presentere en skammelig ikke-beklagelse i beste sendetid.
Giske beklaget ikke det han har gjort. I beste Valla-stil beklager Giske «at» disse unge kvinnene har «opplevd» oppførselen hans som upassende. Giske hevder videre at han ikke har vært sin rolle bevisst nok. Også det er en feig unnamanøver. Det nytter ikke for Giske å si at han burde visst bedre. Han visste bedre, men gjorde det likevel. Og derfor bør hans politiske karriere være over.
Giske får tåkepris for hans feige ikke-beklagelse.
«Jeg beklager at jeg har opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig»
Av Gunnar Mathisen, Geelmuyden Kiese