Illustrasjon: Fredrik Eden
Statistikk viser at NAV gir en av fem voksne nordmenn økonomisk støtte til livsopphold. Hver måned i 2016 var det i gjennomsnitt 712 000 innbyggere mellom 18 og 66 år som mottok enten dagpenger, tiltakspenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, eller stønad til enslige foreldre. Det tilsvarer 21% av befolkningen i disse aldersgruppene. I løpet av hele 2016 var det 1,2 millioner innbyggere som i kortere eller lengre perioder mottok slike ytelser. Det er en tredjedel av befolkningen. Til sammen betalte NAV nærmere 174 milliarder kroner i såkalte livsoppholdsytelser i fjor. Samlet for alle ytelser (livsopphold, barn og familie, pensjoner, og øvrig) betalte NAV i alt 418 milliarder kroner til personer i 2016. Det utgjør 35,2% av statsbudsjettet. Vi er blitt en nasjon av klienter.
I OECD området jobber 21,3% i offentlig sektor (2013 tall). I Norge har 824 000, eller 32,7% av oss, sitt hovedarbeidsforhold i offentlig sektor. Med litt juksematematikk, kan vi si at over halvparten av oss er avhengige av Staten for å overleve. I et slikt perspektiv er det ikke særlig overraskende at et flertall av oss tror på Staten. Vi har jo gjort oss avhengige av den!
Den offentlige pengebruken har akselerert kraftig de siste tredve årene, uavhengig av hvem som har regjert. Norske politikere har kjøpt seg stemmer, og folk har latt seg korrumpere. Men nå faller Statens inntekter fra olje og gass. Hvis intet gjøres, vil skattenivået frem til 2060 øke fra dagens 37% til 65%. Med dagens pensjonsregime vil trygdeforpliktelsene øke til nærmere 45 % allerede i vår levetid. I årstalen sin i 2016 sa sentralbanksjef Olsen at det over tid ikke er en farbar vei å fortsette å øke pengebruken. Så hva gjør vi nå?
Skal vi tro venstresiden, er svaret å overlate stadig flere oppgaver til offentlig sektor, og opprettholde velferdsordninger, kommunestruktur, og høyskolestruktur. Skal vi tro høyresiden, er svaret å redusere skattene, lage en bedre skole, og la private levere flere tjenester for å få en mer innovativ Stat. Hva om begge sider har litt rett? Hva om Staten både må øke sine inntekter, og redusere sine utgifter? En slik politikk har det ikke vært flertall for på Stortinget på mange år. Jeg er ikke sikker på at det blir det etter valget til høsten heller.
Europakommisjonens president Juncker, har sagt at problemet ikke er at politikerne mangler kunnskap om hva de bør gjøre, men at de ikke vet hvordan de skal bli gjenvalgt etter at de har gjort det. Dette er dilemmaet for norske politikere før høstens stortingsvalg.
-Jävlar anamma, sier landslagstrener Lars Lagerbäck. Han ønsker seg et mer fandenivoldsk norsk fotballandslag. -Norske fotballspillere er for snille sier han. Lørdag fikk han 1 – 1 mot Tsjekkia. Norske politikere er ikke for snille. De er for opportunistiske og for kortsiktige. Alle vet at det må bli mer attraktivt å delta i arbeidslivet sammenlignet med å stå utenfor. Alle vet at produktiviteten i Norge må opp. Alle vet at det må være grenser for stat. Alle vet det, men dagens politikere tør ikke foreslå endringer av frykt for ikke å bli gjenvalgt. Det er ikke lett å reformere offentlig sektor, når flertallet har gjort seg avhengig av den!
I lange perioder betyr politikk lite. Fremover vil politikk bety mye. I Lagerbäcks hjemland Sverige, startet finansminister Göran Persson tidenes hestekur i 1994. I 1996 ble han statsminister, og satt i ti år. Da overtok en annen modig politiker som het Fredrik Reinfeldt. Han fikk også to perioder. Mitt håp er at valget til høsten gir flertall for nødvendig reformpolitikk. Det er mitt håp, men jeg frykter at vi på nytt får et Stortingsflertall som ser det som sin livsoppgave å beskytte privilegiene til en eller annen obskur særinteressegruppe.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden