Fremtiden kan være lys både for Sylvi og Trygve. Gjør klar til Populismeparty.

Regjeringserklæringen til den nye regjeringen Solberg ble levert i en setning av Lasarus Hareide i Dagsnytt 18 fredag. «Jeg vil bli en samferdselsminister som ser hele verden,» sa Bømlos store sønn. En gang skulle en samferdselsminister sørge for mest mulig effektive transportløsninger for folk, fe og frossen fisk. Hareide snakket imidlertid både på inn- og utpust om klimautfordringen. Verdens fattige fremtidige klimaflyktninger kan puste ut, regjeringen Solberg er på ballen.

Kynikerne blant oss, herunder undertegnede, noterer at med Hareide i spissen etterlates nå et enormt rom til alle som har et noe mer realistisk syn på verden. Nordmenn utgjør under en promille av verdens befolkning. Vi er en forstad til Mexico City, men sliter på tjuende året med å bygge en bane til Fornebu, noen kilometer fra Oslo sentrum. Klima, hører vi allerede Hareide svare salvelsesfullt, uten at det bremser oss. Han tror det spiller noen rolle hva han gjør. Vi vet vi er marginale. De norske utslippene er en drøy promille av verdens utslipp, og i fjor økte Kinas utslipp med om lag ti ganger de samlede norske utslippene. I Norge bruker vi om lag 21 milliarder kroner i året bare på å subsidiere elbiler til høytlønnede (lavere særavgift på bil og momstap i forhold til 2013), men de samlede norske utslippene er marginalt ned. Ingen vet hva elektrifisering av sokkelen egentlig koster, og om det i hele tatt sparer karbonutslipp globalt. Kun et land som pumper masse olje, har råd til en slik politikk.

Verden blir kokt, men vårt svar er ineffektive tiltak som er for kostbare for alle andre og som sminker vår egen oljeproduksjon. Tror noen at verden blir imponert?

Solberg med Hareide har altså bestemt seg for å gå til kamp om MDG-velgerne. Det gir et enormt spillerom for politikere som velger å gå for de 96 prosent av velgerne som ikke stemmer MDG, eller det flertallet blant oss som fortsatt ønsker å lete etter olje.

Det blåser nemlig en protestvind over verden, og med Frp ute av regjeringen vil det bli enda tydeligere at vinden også er kommet til Norge.

Liker du vinden, sier du at den er «folket» mot eliten. Misliker du den, vil du si at slaget står om utenforskapet: Hvem skal norske menn uten utdannelse i grisgrendte strøk med dieselbil stemme på?

Den hersketeknikken skjuler at minst tre megatrender gir populistene vind i seilene.

Den første er at globaliseringen gjør at vinnerne tar mer av kaken. Byer som lykkes vokser, distrikter som mislykkes taper. Svette blir billigere relativt til kompetanse. Forretningsadvokater har fest, mens murersvenner sliter i konkurranse med litauere.

Den andre er at land med generøse velferdsstater har enorm tiltrekningskraft på mennesker som endelig kan finansiere en billett hit. Det plager ikke forretningsadvokaten stort. Han må ikke avstå mer, ikke på kort sikt, men mureren som opplever kø på NAV, og blir forbannet når han står i kø bak somaliere, især når ungen hans blir den eneste norske i klassen.

Den tredje er at velgerne kan stemme ved stortingsvalg hvert fjerde år, men resten av tiden er det skarpskodde lobbyister, og de som forstår systemet som har mest å si. Mathias Fischer, fersk statssekretær for den nye klima- og miljøministeren Sveinung Rotevatn, var nettopp kjøpt og betalt av vindkraftbransjen, og skal nå forme norsk miljøpolitikk. Han er et eksempel på at alliansen mellom miljø- og kraftlobbyen nå får enda mer å si i Norge. Det gir forbrukerne dyrere nettleie, og sikrer fortsatt elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon, men betyr ingenting for de globale utslippene (utover at færre penger blir tilgjengelig for tiltak som kunne gitt effekt).

Lobbyistenes kraft forklarer langt på vei hvor uendelig lite effektive reformer er blitt. Erna Solberg er en av de ivrigste reformatorene som har sittet i statsministerstolen på lenge. Likevel er hun kanskje den fattigste på resultater. Ingen tjenester er blitt bedre, men pengebruken har eksplodert. Det er fest å være leverandør til regjeringen, men brukerne opplever sviktende kvalitet. Snart 20 år etter at Kristin Clemet snakket om Pisa-sjokk og erklærte krise norsk skole, forteller Pisa at skoleresultatene er like dårlige som den gang, men med nesten tre ganger så mange elever som er for dårlige til å bli testet i det hele tatt. Og alle «ansvarlige» politikere har vært for EØS siden 1994, men ingen av dem forstod at fri flyt av varer og tjenester, arbeidskraft og kapital, selvfølgelig også betød fri flyt av trygdeytelser. Resultatet ble NAV-skandalen.

Erna Solberg kort oppsummert, er ekstrem pengebruk, men tjenestene er neppe blitt bedre, reallønnene har stagnert, produktivitetsveksten er elendig, kronekursen stuper, og innvandringen har vært formidabel, mens integreringen går omtrent like dårlig som før.

I årene fremover vil eldrebølgen virkelig skylle over oss. Først i form av økte pensjonsutgifter, så i form av press på sykehjem- og helsebudsjetter. Lyspunktet på kort sikt kommer i form av de laveste fruktbarhetstallene i norsk historie. Barnehage- og skolebudsjettene vil kunne reduseres, men fødselstallene sier også sitt om fremtidstroen. For MDG er det kanskje gledesfylt at fruktbarheten til nordmenn raser, hvis man derimot mener at Norge som norsk er verdt å videreføre, er det liten grunn til å glede seg.

Å protestere mot disse trendene vil kunne ha appell. Venter man på et forsinket tog ønsker man ikke en samferdselsminister som har verden som perspektiv. En elbil gjør omtrent det samme som en dieselbil, men den er mye dyrere. Elektrifisert oljeproduksjon er hykleri. Og alle norske problemer er pr. definisjon i-landsproblemer, men den betegnelsen gjør ikke at de forsvinner.

Etter at Frp gikk ut av regjering har mange gjort et nummer ut av konkurransen mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Vi òg.

Men svaret på hvilket av disse partiene som vil vinne kampen om proteststemmene vil kanskje kunne skremme vettet av de kondisjonerte.

Det trolig svaret er: Begge! Senterpartiet kan bli partiet som målbærer proteststemmene på venstresiden, mens Frp tar proteststemmene på høyresiden.

Globaliseringens ulikhetsmaskin arbeider fortsatt for fullt. Selv om den skifter til elmotor så vil ulikhetene bare øke enda mer, slik eksempelet med den norske elbilpolitikken viser.

Da vil det til slutt bli mange nok som er forbannet til at både Frp og Sp gjør det godt på meningsmålingene. I uken som gikk vokste de begge to, og samlet nesten tretti prosent til sammen. Førti prosent er i sikte, og utenforskapet blir det nye etablissementet. Som i USA.  Let’s make Norway great again!

Ole Asbjørn Ness, seniorrådgiver