Ingen steder står klima så høyt på dagsorden som hos EU. Så hvorfor har ikke MdG programfestet et ja til norsk EU medlemskap?

Da jeg dro på leirskole i syvende klasse, målte vi pH-verdien i bekkene.  Vi skulle lære om sur nedbør og om regn og sne som blandet seg med svovel fra land lenger syd og ødela den norske naturen. Skogene våre sto i fare for å dø, og ørreten forsvant fra norske fjellvann. Takket være EUs overnasjonale sanksjonsmuligheter ble industrien i 1990-årene tvunget til å benytte BAT-prinsippet: beste tilgjengelig teknologi. Slik falt svovelutslippene i Mellom-Europa og Storbritannia, og dermed også den sure nedbøren i norske skoger. EU er, og har alltid vært, klima- og miljøkampens viktigste drivkraft.

I dag er EU verdens miljøfyrtårn. Ikke bare har medlemslandene kuttet sine utslipp med 24,4 prosent siden 1990 (i samme periode har norske utslipp økt med 3,3 prosent), EU har også et mål om å gjøre Europa til verdens første nullutslipps-kontinent innen 2050. Den nye kommisjonspresidenten, Ursula Von Der Leyen har løftet kampen mot klimaendringene til å bli EUs hovedsak.

Det hjelper lite å sette hårete mål hvis man ikke kommer seg ut av startblokken. Her er EUs overnasjonale system et trumfkort. Parisavtalen er en mellomstatlig avtale. Hvis et land ikke når sine mål får det ikke andre konsekvenser enn dårlig samvittighet og kjeft fra Greta Thunberg. Kommisjonspresident von der Leyen er derimot utstyrt med en slagkraftig miljøpisk. Om EU-landene sluntrer unna svir det både politisk og økonomisk. Dette gjør at EU oppfyller sine klimamål.

Kontrasten til norske EU-motstandere kunne ikke vært større. Forrige uke gikk organisasjonen Nei til EU rettens vei for å overprøve Stortingets vedtak om å tilslutte seg EUs energisamarbeid. Hvis de får viljen sin, blir Norge den største bremseklossen i Europas grønne skifte. Om kontinentet skal skru av sine kullkraftverk, og heller satse på sol og vind må de vite at det er strøm i stikkontakten selv om vinden løyer eller solen ikke skinner. Denne energisikkerheten finnes i vårt overskudd av fornybarkraft, men norske EU-motstandere vil ikke dele.

Jeg har opplevd to EU-avstemminger. Både i 1972 og i 1994 var det NHO og finansnæringen som utgjorde ja-sidens frontlinje. De smeltet få hjerter. Her kan MdG endre EU-debattens dynamikk. En ja-side under ledelse av Lan Marie Berg eller Une Bastholm vil appellere til helt andre – og helt nye grupper enn Inge Lønning klarte i 1994. Om MdG inntar et tydelig ja-standpunkt kan det på sikt bane vei for en ny, norsk EU-avstemning.

Skulle MdG være i tvil om hva de burde mene om EU kan de ta en rask titt på skrekkabinettet nei-siden kan tromme sammen. Når Sylvi Listhaug, Bjørnar Moxnes og Trygve Slagsvold Vedum står samlet, er det en god tommelfingerregel å innta motsatt standpunkt. For det er en politisk kortslutning å sette klima øverst på dagsorden, uten å programfeste et krystallklart ja til norsk EU-medlemskap.

Velgerne som i høst sendte MdG til himmels var for unge til å stemme i 94. La dem få sjansen nå! Det er både i klimaets og demokratiets interesse.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden