Jeg er sekstien. Jeg pleier å skrive om hva jeg ser. Denne gangen vil jeg heller skrive om hva andre ser når de ser sånne som meg. #metoo rammer min generasjon menn i mellomgulvet.

Min far var født i 1916. Han var en flott fyr. Jeg husker godt vi spiste middag sammen en vakker vårdag i 1975. Jeg var russ. Far var uvanlig stille ved middagsbordet. Etter en stund spurte mor om noe var i galt? -Ja, svarte far. Da jeg gikk nedover Karl Johan i dag, var det ingen kvinner som snudde seg etter meg. Det var som han funderte over om livet fortsatt var verdt å leve.

Dette er en problemstilling jeg aldri har opplevet.

I stedet har jeg med stigende undring fulgt #metoo historiene det siste året. Først dukket historiene opp i amerikanske blogger. Da New York Times fortalte om Harvey Weinsteins systematiske maktmisbruk av kvinnelige skuespillere, eksploderte de. Her hjemme har historiene om Trond Giske og Ulf Leirstein gjort størst inntrykk inntil Liv Signe Navarsete nylig presenterte sin historie.

Natt til søndag 21. februar 2016 fikk Navarsete en melding fra en kjent telefon der det sto: «Vi har lyst på fitta di». Telefonen tilhørte partifelle Morten Søberg i Senterpartiet. Søberg hadde vært på guttetur i Storskog i Sverige sammen med store deler av senterpartieliten i Trøndelag. Med i reisefølget var blant annet Ola Borten Moe, Ivar Vigdenes, Bjørn Arild Gram og Erlend Fuglum. Navarsete er selv sikker på at Søberg ikke står bak. Det forstår jeg godt. Søberg er ikke typen.

Lørdag kom omsider partileder Slagsvold Vedum på banen, og fortalte at saken blir politianmeldt om ikke synderen har meldt seg innen onsdag 25. april. Det vi vet er at gjerningsmannen i de aller fleste #metoo historiene er halvgamle menn. Slike som meg selv. Jeg spør; -Hva er det for noe galt med oss?

Min generasjon møtte for alvor likestilling og kvinnefrigjøring i FNs kvinneår i 1975. Jeg husker jeg syntes det var flott. Min mor begynte å arbeide. Hun tok tilbake pikenavnet sitt som ble en del av etternavnet. Vi ble kjent med sterke kvinneprofiler i offentligheten. Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister, Grete Waitz herjet i idretten, og Anja Breien regisserte filmen «Hustruer» som hadde premiere dette året. Samtidig raste abortdebatten. Loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978.

Da jeg begynte på Norges Handelshøyskole (NHH) i 1975, var det 9,6% kvinner på kullet. De var sterke, flotte, selvstendige, vakre og få. Til gjengjeld fikk de mye oppmerksomhet. Positiv oppmerksomhet. I kollokviegrupper hevdet de seg klart og tydelig. Da jeg avsluttet studiet, tenkte jeg ikke over om samarbeidspartneren min var kvinne eller mann. Jeg var opptatt av om vedkommende var dyktig eller ikke, og husker jeg tenkte at dette lovte godt for likestillingen i Norge. Nå er omtrent 40% av de som går på NHH kvinner.

Men historiene vi har lest det siste året handler ikke om likelønn og likestilling. De handler ikke om instinkter heller. #metoo handler om mannlig maktmisbruk og trakassering. Om hvordan halvgamle menn bruker makten sin til å få fordeler de ellers bare kunne drømme om. Og om hvordan vi straffer kvinner som ikke er med på spillet. #metoo er skjult maktmisbruk som løftes ut i offentligheten. Vi trodde ikke verden var perfekt, men vi trodde ikke den var så frastøtende heller. Derfor sjokkerer historiene.

Jeg tror mange i min generasjon menn har sett på seg selv som ganske progressive, liberale og likestilte. Vi har trodd vi har vært kule og morsomme. Nå står vi tilbake som tølpere og gamle griser.

Men på livets virkelig glade gutter går solen aldri ned.

Hold fast og hold ut.

Hans Geelmuyden