Illustrasjon: Fredrik Edén
I juni 2014 valgte Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre til ny partileder. Året etter valgte landsmøtet nye nestledere, nytt sentralstyre og ny partisekretær. Hadia Tadjik fikk ansvaret for å lede arbeidet med å utvikle nytt partiprogram. Mange var spent på hvordan det ville gå. Tajik var flink til å fremføre partiets politikk, men kunne hun lage den?
Svaret ble nei.  Da det nye partiprogrammet skulle presenteres i februar 2017, lekket Arbeiderpartiet avvikling av au-pair ordningen som en av tre hovedsaker. Senere fikk vi vite at partiet ønsket 3000 nye lærere, og en skatteøkning på 15 milliarder. Håkon Lie ville snudd seg i graven.
Kilder i Arbeiderpartiet sier at programarbeidet under Tajiks ledelse var preget av uendelig mange innspill, og mangel på evne til å skjære gjennom hos partiledelsen. Programmet er fullt av prat, mangler retning, og oppfattes mer som et forhandlingsutspill enn som et partiprogram. Kanskje ikke så rart når partiledelsen er uerfaren og dessuten splittet.
Valgkampen som fulgte ble en tragedie for Arbeiderpartiet. Stødig styrte Støre partiet fra 40% på målingene til et valgresultat på 27,4%. Med utgangspunkt i et elendig partiprogram, forsøkte Arbeiderpartiet å fortelle en historie om et Norge i økonomisk krise. Det gikk riktig dårlig. Erna Solbergs regjering fikk fornyet tillit, og kan styre frem til 2021.
Arbeiderpartiets valgnederlag er en av to saker jeg vil huske fra 2017. Den andre er #metoo. #Metoo startet med at software ingeniør Susan Fowler i Uber postet en blogg om maktmisbruk og seksuell trakassering 19. februar 2017. Bloggen ble delt. Gradvis kom reaksjoner og kommentarer i sosiale medier. Først i oktober kastet redigerte massemedier seg for alvor på kjøret. Uten sosiale medier hadde vi aldri fått #Metoo. I november begynte Dagens Næringslivs formidling av varsler mot Trond Giske. Slik tvinnes de to største sakene fra 2017 sammen.
I 1993 hørte jeg general Norman Schwarzkopf (kjeppjaget Saddam Husseins styrker ut av Kuwait i 1990/91) holde et foredrag om krisehåndtering i Oslo. -Hvis du er i krise, skaff deg kontroll. Når du har kontroll, ta styring, sa Schwarzkopf. Jeg har tatt med meg rådet hans i hver eneste krise jeg har hjulpet å håndtere. Rekkefølgen er avgjørende. Du kan ikke forsøke å styre før du har kontroll. Det blir som å forsøke å føre bil på glattisen. Du kan heller ikke forsøke å samle Arbeiderpartiet før du har ryddet opp. Støre er ingen rutinert kriseløser. I stedet ser vi diplomaten og tåkeprateren Støre.  Inntrykket som fester seg er at Støre støtter Giske, og forsøker å holde informasjon tilbake. Argumentet er hensynet til Giske. Hensynet til Arbeiderpartiet burde være viktigere. Resultatet er åpen fraksjonskamp i partiet, og at varslere blir kilder for mediene. Slik har Støres egen håndtering bidratt til å gjøre krisen dypere dag for dag. Når Giske nå fratrer nestledervervet «på ubestemt tid», vil krisen også vare «på ubestemt tid».
Uansett hva sentralstyret i Arbeiderpartiet faller ned på i dag, stikker partiets krise mye dypere enn #gisketoo. Partiet har mistet evnen til å løfte og mobilisere folk som faller utenfor. Der Arbeiderpartiet i 30 år etter krigen konsekvent valgte side med dem som satt nederst ved bordet, står partiledelsen i Giske-saken i fare for å ta parti med en mektig partipamp på varslernes bekostning. Ikke rart velgerne vender ryggen til et slikt parti!
 I stortingsvalget i september mente flertallet av norske velgere at regjeringen hadde mest troverdig politikk på de fem sakene velgerne var mest opptatt av. Nå graviterer norsk politikk rundt Erna Solberg, og ikke rundt Arbeiderpartiets leder.
Mitt nyttårsønske er at Jonas Gahr Støre fortsetter som leder av Arbeiderpartiet herfra og inn i evigheten.
Hold fast og hold ut.
Hans Geelmuyden