På slutten av 70-tallet reiste jeg noen turer mellom Norge og Sovjet som kurér for å støtte sovjetiske opposisjonelle. Jeg tenkte det var det minste man kunne gjøre for å støtte et nabofolk som levde i et kommunistdiktatur.
På Norges Handelshøyskole ble jeg kjent med professor Thorolf Rafto. Han foreleste i økonomisk historie og var spesielt interessert i Russland og Øst-Europa. Gjennom ham kom jeg i kontakt med en organisasjon som støttet russiske opposisjonelle. NTS, eller Nasjonalalliansen for russiske Solidarister på norsk. Jeg ble spurt om jeg var villig til å reise som kurér. Med kofferten lastet med dollar, løpesedler, medisiner og hodet fullt av kodede meldinger satte jeg kursen mot Moskva.

Før jeg reiste ble jeg kurset av NTS. Jeg lærte meg å huske koder, gjemme penger, riste av meg KGB hvis jeg ble skygget, håndtere avhør om jeg ble tatt, og tåle tortur om avhørene skulle komme ut av kontroll. Jeg kjenner tre venner fra NHH som reiste i slike oppdrag. Bernt Ivar Eidsvig reiste også i samme ærend. Bernt ble tatt, og satt fengslet i 101 dager i Lefortovo fengselet i Moskva.

NTS fortalte meg at det var viktig å være diskret, og kle meg anonymt. Jeg har aldri vært diskret, og tenkte at det måtte være smartere å opptre som en idiot av en turist, altså autentisk. Ikledd starsandstripes T-skjorte, og med digert kamera på maven marsjerte jeg rundt i Moskva og distribuerte løpesedlene, dollarene og medisinene til opposisjonelle. Jeg møtte dem bak nedrullede gardiner, på loft og i kjellere. Med engelsk-russisk ordbok formet vi en slags konversasjon. Min viktigste lærdom var at frihet har en pris.

På slutten av 70-tallet var Russland en koloss på leirføtter. Generalsekretær Leonid Bresjnev og resten av eliten i kommunistpartiet luktet lik. I 1985 overtok Gorbatsjov som leder. Jeg var ikke overrasket da Berlinmuren falt i november 1989, og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Jeg var heller ikke overrasket da landet etter en kort frihetsrus på nittitallet på nytt beveget seg i autoritær retning. Slik jeg ser det er Russland grunnleggende føkka. I et intervju med The New Yorker ser professor Stephen Kotkin ved Princeton University det slik; – I Russland er det jobben som former lederen, og ikke omvendt. Alle ledere i russisk historie har arvet et land med for liten statlig styringskapasitet. Alle russiske ledere er blitt frustrert enten fordi landet ikke lar seg styre, eller over myndighetenes inkompetanse, eller over begge deler. I ren frustrasjon har nesten alle russiske ledere endt opp som diktatorer i håp om at det skulle finnes en rask løsning. Og nesten alle russiske ledere har fått en trist sorti.

Helt på egenhånd har jeg utviklet min egen teori om russisk psykologi. Det har alltid fascinert meg hvordan mine russiske venner går fra den største glede til voldsomme sinneutbrudd på sekunder. Det er som en kollektiv psykose. Slik mangel på evne til selvregulering finner man ofte hos sterkt traumatiserte. Og studerer du russisk historie, forstår du at det ikke mangler traumer. Bare i Den store Fedrelandskrigen (1941 – 45) ble det slaktet anslagsvis 25 millioner mennesker. I tillegg kommer hungersnød, og Stalins massehenrettelser. Hvis du vil lære mer om homo sovjeticus, anbefaler jeg deg å lese boken «Det åttende livet», skrevet av den georgiske forfatteren Nino Haratischwili. Det er 1152 sider om 105 bortkastede år etter 1917 med utgangspunkt i Georgia, hjemlandet til Stalin, Beria og Bresjnev.

Så ikke gled deg om Putin blir styrtet. Snart blir han erstattet av en ny slakter som drømmer om det russiske imperiet og skuer bakover. La oss håpe ukrainerne fortsetter å se fremover.

Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden