Mange i Kristelig Folkeparti later til å være mest opptatt av sistegangsvelgerne. Burde ikke partiet være mer opptatt av førstegangsvelgerne? Svaret for norske KrF kan være et «Look to Sweden».

Ved det svenske Europaparlamentsvalget i 2019 fikk Kristdemokraterna (KD) 8,62 % av stemmene, til tross for at kristendemokratiet i Sverige historisk sett har stått svakere enn det norske. Den unge partilederen Ebba Busch (34) har markert KD som et tydelig høyre-parti. Busch er inspirert av klassisk republikansk politikk fra USA. KD er en tydelig motstemme til det svenske seminaret der Socialdemokraterna og Miljöpartiet synser seg frem til hvor mange kjønn som finnes.

Siden Busch overtakelse av KD har partiet tatt tydelige standpunkt; for kjernekraft, mot kvotering, for strengere fengselsstraffer og mer politi i gatene – et styrket helsevesen og mer frihet til familiene. Til sammenligning er KrFs familiepolitikk knapt endret siden Bondevik var sykemeldt.

Busch var 28 år da hun ble partileder og representerer progressiv blåstrømpe-feminisme, tradisjon, familie og fedreland, men er fortsatt ansvarlig i møte med omverdenen. KD og Ebba Busch snakker til karrierekvinner, og velgere som synes Moderaterna er for politisk korrekt, og har suksess med det.

Norske KrF kan ikke vokse på tro og kjærlighet. Partiet må slutte å ha sakseierskap til saker velgerne ikke bryr seg om. Bistand er bra, men debatten om hvordan 40 milliarder bistandskroner skal brukes har knapt eksistert i Norge etter at vi fikk råd til å dele dem ut. Organisasjoner og frivilligheten klarer seg fint uten KrF. Frivilligheten skal jo tross alt være basert på frivillighet.

Heldigvis har KrF mange talenter å velge mellom. Jeg nevner Tore Storhaug, Jonas Andersen Sayed og Ida Lindtveit Røse. De har alle markert seg som dyktige debattanter og gode politikere med konstruktiv teft. Tore Storhaug har vært finanspolitisk talsperson for KrF på Stortinget og har dermed fått et ansvar få stortingspolitikere kan drømme om. Jonas Andersen Sayed gjorde et brakvalg i Sokndal og ble Norges yngste ordfører. Deretter startet han ordførerkarrieren ved å ofre seg på kommunebudsjettets alter og kuttet egen lønn med 250.000 kroner. Ida Lindtveit Røse har, til tross for sin fortid i First House, allerede en lang og imponerende CV. Røse har før fylte tredve vært leder i Kristelig Folkepartis Ungdom, gruppeleder for Krf i Viken og statsrådvikar. Røses gode humør og samarbeidsvilje har vært avgjørende for godt borgerlig samarbeid ungdomspartiene imellom.

Kjell Ingolf Ropstad er ung, men representerte ingen fornyelse av KrF. Selv om jaktsesongen er i gang, bør jakten på kristenmannsblod være over. Skal KrF øke i oppslutningen må de slutte å satse på sistegangsvelgerne. Den kristendemokratiske gjenfødselen i Norge kan hente inspirasjon fra svenskene, og ledes av den unge og fremvoksende generasjonen i KrF.

Det er folksomt på venstresiden i norsk politikk. Med en statskasse fylt med oljekroner, er det mange som tror moralsk lederskap handler om å øse ut skattebetalernes penger ukontrollert. Jeg tror ikke det er plass til KrF på venstresiden i norsk politikk.

Sistegangsvelgere er ferdig stemt. Det er mer enn tro og håp som må til for å løfte et nederlagsdømt parti over sperregrensen. KrF har stått stille i 20 år, og står du stille blir du som kjent skutt.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden