Det har vært en lang reise for Masud Gharahkhani; Fra Teheran til Skotselva og nå til Stortingspresidentstolen som Norges nummer 2 etter Kongen. Hvem er han?

Vi vet allerede hva som møter Masud når han nå tar frem moppen og gummihanskene for å rydde opp etter Eva Kristin Hansen og hennes forgjengere. Her holder det ikke med støvklut. Nå snakker vi storrengjøring etter tildeling av pendlerboliger, sentrale pendlerdokumenter som er borte, doble feriepenger, føring av reiseregninger og årevis med kostnadsoverskridelser både over og under bakken. Slikt svekker tilliten til våre folkevalgte.

I kroner og øre er ikke skandalene store. Problemet er at stortingspolitikerne våre grafser til seg fra felleskassa, og unnskylder seg med at regelverket de selv har skrevet er uforståelig hver gang de blir tatt med hånden i honningkrukken. Slikt øker avstanden mellom de styrende og de som styres. Det var visst ikke «vanlige folks tur» likevel. Noen snek.

Stortingspresidenter setter sjeldent varige avtrykk: Rollen er seremoniell, nøktern, og apolitisk. Høydepunktet er når presidenten en gang iblant kjefter på stortingsrepresentanter for «uparlamentarisk språkbruk». For mange er presidentembetet siste stopp før pensjon etter lang og tro tjeneste. Sist en Stortingspresident gjorde seg positivt bemerket, var da C.J. Hambro sørget for at Norges regjering klarte å flykte rett foran snuta på nazistene.

Masud er ung, ambisiøs, fartsfylt, langt i fra nøktern, og har bare en stortingsperiode i beltet. Han er spissformulert, direkte og til tider krass. Hvorfor i alle dager ble Masud president?

Fordi Masud har ryddet opp før.

I forrige (og hans første) stortingsperiode fikk han i oppdrag å klargjøre hva Arbeiderpartiet egentlig mente om innvandring, nemlig «Stopp, det er nok nå». Mediene skrev om lite annet over flere måneder, men Masud stod støtt i stormen. AUF og SVerne i Ap som avgir stemme med klype for nesen, var i harnisk. Men Masud brøytet videre og viste til hva som faktisk stod i partiprogrammet. Tåken lettet, og ingen har senere lurt på hva Arbeiderpartiet mener om innvandring. Dette har styrket Jonas tillit til Masud og gjort ham til en av de mest betrodde offiserene i partiet.

Masud er hverken selvhøytidelig eller redd for å bli møkkete på henda. Det er få, om noen, som er bedre egnet til å skrubbe seg gjennom lagene med gammel moro som gjennom mange år har lagt seg i Stortingets kriker og kroker.

Siden Gharahkhani ble valgt sist torsdag, har ordet «historisk» dukket opp gjentatte ganger fordi han er innvandrer. At Masud er innvandrer, er etter mitt syn det minst iøynefallende ved denne utnevnelsen. Masuds kvaliteter som politiker og person er langt fra dem man vanligvis forbinder med en Stortingspresident. Derfor tror jeg ikke Masud kommer til å tilpasse seg rollen som president, men at det er rollen som må tilpasses Masud. Masuds reise blir den mest interessante å følge siden Hambro satte seg på toget i 1940.

Øyvind Normann/ juniorkonsulent i GK