Hun vil være en vennlig madam, politidirektør Bjørnland. Så grei og snill at partnerskapet i GK nominerer henne til månedens tåkeprater i november. Bjørnland er en politidirektør i Thorbjørn Egners ånd. Nesten som Bastian. Problemet er bare at Norge ikke er Kardemomme by.

Tåkelur

Men la oss ta tåkeluren først. I november går den til forfatter Jan Kjærstad som kjørte kården i forfatter Dag Solstad. Debatter mellom to forfattere er ofte for spesielt interesserte. Ikke denne.  Forskjellen på en kulturdisputt på side 44 i Morgenbladet og denne diskusjonen er at de språklige perlene kommer på en snor.

Dag Solstad har den siste måneden vært forbanna på alt og alle etter at Klassekampen saumfarte hans siste roman for kommafeil, og fant det de lette etter. -Kyss meg i ræva, var Solstads kommentar til kritikken. Det er forståelig at han blir lettere irritert over at Klassekampen er mer opptatt av kommafeil enn av «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» som er tittelen på Solstads siste bok. Jan Kjærstad ser det annerledes. I en kronikk i Aftenposten benytter han anledningen til å sette Solstad på plass:

«I en debatt for mange herrens år siden sa jeg at Dag Solstad er fredet – jeg kalte ham for Norges største nasjonalpark. Det var ment som en spissformulering, men det har vist seg å være en underdrivelse. Solstad har nå etablert et slags litterært monarki. En hvilken som helst kritikk av ham blir oppfattet som en majestetsfornærmelse.»

Man kan nesten få inntrykk av at Kjærstad ikke liker Solstad.  Kjærstad tildeles tåkelurpris for kårdestikket mot den aldrende monark.

Tåkeprat

Det kommer kanskje ikke som noe sjokk at det er hobbyrasistene i «Stopp islamiseringen av Norge» som har gjenopptatt praksisen med bokbål. Selv om bokbrenning er både historieløst og primitivt, vil de fleste mene at praksisen er innenfor ytringsfrihetens grenser.

En som ikke er like overbevist, er politidirektør Benedicte Bjørnland. Hun vinner november måneds tåkeprat for å leke med fyrstikker i nærheten av bokbål. Nøyaktig hva Bjørnland mener er vanskelig å fastslå. Likevel virker det som politiets forståelse av det frie ord er at ytringsfriheten slutter der dårlig stemning begynner:

 «Å sette fyr på et religiøst symbol er ikke et lovbrudd. Men vi har bedt politidistriktene vurdere en slik hendelse ut fra konteksten den skjer i. Når noen skjender et religiøst symbol på offentlig sted i en sammenheng med stygg ordbruk, motdemonstranter og spent stemning, mener Politidirektoratet at en slik handling kan gli over i å bli en straffbar hatefull ytring.»

Ved å kriminalisere idiotiske ytringer kaster politidirektøren både Voltaire og grunnloven på bålet hun ønsker å forby. Kanskje hun heller burde jakte på Kasper og Jesper og Jonatan?

Prisen for månedens tåkeprat i november er på full fart i retning Politidirektoratet på Majorstua.

Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden