Senterpartiet kan bli landets største parti ved valget i 2021. Etterpå vil de trolig klappe sammen som et korthus.

Globaliseringens tapere viser tenner i valg og meningsmålinger i hele Vesten. I USA stemte de frem Trump, i Frankrike protesterer ennå de gule vestene, men i Norge har Vedums Senterparti blitt de misfornøydes hjem.

Globalisering skaper vekst og omfordeling globalt, men i det enkelte land er globaliseringen en ulikhetsmaskin. Byer vinner over grisgrendte strøk. Svette blir billig relativt til universitetsutdannelse. Syklende akademikere i Oslo får billig vaskehjelp, mens murere som Eirik Kornmo får tøffere konkurranse.

I Norge har Senterpartiet alltid vært den kraftigste motstemmen mot en uhemmet globalisme. Når flere enn bøndene merker presset, har Vedum gjort partiet til talsperson også for disse andre «taperne».

Samtidig har Vedums konkurrenter gjort oppgaven enkel for ham. For det første har luften gått ut av regjeringen Solberg. Med stor iver lanserte regjeringen reform etter reform, de fleste av dem presset nedover hodene på det norske folk ovenfra og ned. Dessverre er det vanskelig å se noen forbedringer av disse reformene. Politiet er enda tregere enn før, togene mer forsinket, og regionene vil trolig få fylkeskommunene til å fremstå som dynamiske.

Når Jonas Gahr Støres Arbeiderparti stort sett har klappet igjennom hver eneste reform i ansvarlighetens navn, er dessuten rollen som opposisjonsleder ledig. Støre er dessuten svært interessert i å stjele noen av MDGs seks prosentpoeng, men synes uinteressert i Sps 20.

Denne besynderlige matematikken gir Vedum enormt spillerom.

Offentlige reformer som koster masse penger, men som ikke gir resultater, skulle egentlig være Fremskrittspartiets prügelknabe, men med FrP i regjering, gjentar partiet isteden kvadet som alltid kommer fra de ansvarlige: «Vi har ikke vært flinke nok til å kommunisere resultatene.» Eventuelt: «Over tid vil de positive effektene bli tydelige.»

Kort fortalt: Senterpartiet har medvind, samtidig som alle konkurrentene har firt seilet.

Men med suksessen øker kritikken.

Den kommer gjerne i to varianter. Den første er at Senterpartiet er reaksjonært, og sier nei til alt. Den kritikken overser at nei er et mye bedre svar enn ja, hvis ja betyr et dyrere og dårligere tilbud til velgerne.

Den andre kritikken er mer treffsikker, og nå sist fremført av Siv Jensen: Gitt at Senterpartiet vil i regjeringen med Ap og SV, kanskje med støtte fra Rødt og MDG, så vil partiet måtte skuffe alle sine nyvunne protestvelgere.

Det har Jensen rett i.

Stort sett alt Vedum protesterer mot, vil fortsette i en regjering med Ap og SV, med støtte fra MDG og Rødt. Drivhusgassutslipp vil bli skattet hardere enn i dag. Det er dårlig nytt for bønder, dieselbilister og Syden-turister. Og EØS-avtalen vil bestå. Det betyr press lønninger og arbeidsvilkår i alle yrker hvor øst-europeere kan konkurrere. Dessuten vil en slik regjering ha et flertall som ønsker enda mer ikke-vestlig innvandring, og Frp vil kunne ta rollen som protestpartiet for folk som svetter, arbeider og prater norsk.

Selv om dette er en gruppe som krymper for hver eneste måned.

Vedum har vært en fantastisk opposisjonsleder, men mye av glansen er en konsekvens av at Støre kanskje er den dårligste partilederen Arbeiderpartiet noensinne har hatt. Når Vedum går i regjeringen med Støre, og Støre blir statsminister, vil Støres politiske instinkter bli styrende også for Vedum.

Det vil passe tillitsmannsapparatet i Senterpartiet godt. Et flertall av «karrierepolitikerne» i Senterpartiet er blodrøde; SV-velgere med fetisj på farmen-livsstil. Bare de får mer landbrukssubsidier, vil denne gjengen lett takke ja til SVs hjertesaker.

Vedum er altfor lur til å vise kortene i en slik regjeringsplattform som Lysbakken nå foreslår, men i et samarbeid vil han måtte vise dem.

Det vil ikke passe de misfornøyde, nyfrelste velgerne deres. Hvis anti-globaliseringsvinden vedvarer, vil det kunne gi rom for et gigantisk Frp i 2025.

Ole Asbjørn Ness, seniorrådgiver Geelmuyden Kiese og medlem av Senterpartiet