Valgresultatet kan ikke tolkes på en annen måte enn at «vanlige folk» ikke vil på tur med Arbeiderpartiet. 

Arbeiderpartiet sin nesten 100 år lange epoke som Norges største parti er over. For partiet, som i 2015 fikk en oppslutning på 33%, må et valgresultat på rett over 20% kunne beskrives som katastrofe. Borgerlig side gjorde etter alle solemerker et brakvalg og ser i skrivende stund ut til å ha tatt tilbake alle de store byene utenom Tromsø, og med et nødskrik, Trondheim.

For Senterpartiet er nedgangen fra brakvalget i 2021 markant, men likevel ikke et unormalt resultat hvis vi ser på partiets historiske oppslutning. Hvis vi går litt dypere ned i tallene bør nok ikke Senterpartiet senke skuldrene for mye, for nedgangen i nord er markant. I Norland går de fra 25 % til 10%. Uten å spekulere for mye er det naturlig å tenke at saker som Andøya, lakseskatt og Melkøya har vært utslagsgivende når velgerne har gått til urnene.  

Men AP og SP kan hente seg inn igjen. Det er fortsatt to år igjen til neste stortingsvalg, og så lenge de sitter i regjering har de statsbudsjettene for å forsøke å hente tilbake velgerne. Det blir spennende å se hvilken retning de velger fremover. For begge partier vil garantert prøve å hente tilbake velgerne som har rømt til Høyre og FrP. Det kan få konsekvenser for skattepolitikken og næringslivet. De har varslet en storstilt satsning på fornybarindustrien i dette årets statsbudsjett. Spørsmålet er om høyresiden sine forslag til løsninger i arbeidslivet, velferden og skattepolitikken appellerer mer til «vanlige folk» enn historiefortellingen til regjeringen.  

Grønn kollaps?  

Klima og miljø har vært den dominerende saken i de to foregående valgene, og vi har lagt bak oss en sommer med Europa i brann og Norge under vann. Med andre ord burde mye ligge til rette for at også dette valget skulle bli et klimavalg.  

Vi skal ikke gå inn i diskusjonen om Gretha Thunberg- generasjonen er død eller ikke. Hun har nok heller blitt “helt vanlig”, på lik linje med skole, eldreomsorg og arbeidsliv. Og for MDG er dette katastrofalt. For når klima «bare» blir en sak på linje med alle andre, og andre partier fremstår som tydeligere og mer klare i sine løsninger på klimautfordringene, må man kunne snakke om resten av klassen også. 

For et parti som i to stortingsvalg ikke har klart den famøse sperregrensen, har de kunnet klamre seg fast til at de hadde storbyer som Oslo, Bergen og Trondheim. Nå har de kanskje bare Trondheim igjen. Det kommer til å bli blytungt fremover for MDG.   

Men oppslutning og analyser er én ting – konkret politikk er noe annet.  

Og næringslivet vil spesielt merke endringen i kommunestyrene rundt omkring i landet.  

Vil man bygge ut vind, sol eller vann, kan holdningen blant de styrende politikerne være noe helt annet i dag enn det den var i går. Og med en så kraftig framgang for borgerlig side bør de som ønsker private aktører inn i velferdstjenester som eldreomsorg og barnehager, kjenne sin besøkelsestid.